Gjesteskribent Til tross for endeløse forskningsrapporter om klimaendringene, er det stadig flere som ikke helt tror på klimaproblemet. Som mener det er overdrevet eller at forskerne tar feil. Kald vinter i varm verden Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. «Kalde vintre forvirrer Norge» kunne Aftenposten melde for få uker siden. For til tross for at regjeringen i november fikk overrakt en rapport om hvordan klimaendringene vil ramme Norge, og til tross for at verdens land i desember var samlet til klimatoppmøte, er det mange som drar lua godt nedover øra og lukker ute både kulda og klimaforskerne mens de mumler at litt oppvarming hadde i grunnen ikke skadet. Og kanskje er det ikke til å undres over at folk tviler. For det er jo kaldt! Når det vi kjenner på kroppen er at november var 3,9 grader under normalen, er det lett å overse at om vi ser på hele verden, var gjennomsnittstemperaturen 0,73 grader over normalen i den samme måneden. Kald vinter, varm verden – det henger da ikke på greip? Det henger heller ikke på greip at politikere og statsministre både her i Norge og i resten av verden snakker alvorstynget om verdens største utfordring – klimakrisen – uten å gjøre nevneverdig for at krisen løses. At de reiser til Arktis for å se isen smelte, for så å reise hjem for å slippe oljeindustrien til i nye havområder eller velsigne en ny veiutbygging. For mange av oss er det vanskelig å tro at det kan være så farlig som høye herrer i dress hevder, når de ikke gjør noe for å løse problemet. Da verdens børser raste og ordet finanskrise sto i krigstyper over avisforsidene, slengte regjeringer verden over milliardene på bordet. Krisepakke ble et ord på alles lepper. Og alle visste vi innerst inne at finanskrisen var en fis i evigheten sammenliknet med de alvorlige konsekvensene klimaendringene kan føre med seg – enten det er her i Norge eller i resten av verden. Øysamfunn kan forsvinne, mange kan miste muligheten til å dyrke mat, sykdommene kan lettere spre seg og de alvorlige katastrofene kan bli flere. Når de store endringene først har skjedd, kan det være for sent å angre på at vi i 2011 ikke fikk ut fingeren og reduserte utslippene. Det er fristende å tro på dem. Tenk så deilig om det bare var tull alt sammen! Slik kan vi si om mye. Tenk om sjokolade var sunt, så bra det ville vært. Eller om trening var oppskrytt. Det hadde vært noe! Men tar du sjansen? De fleste av oss må bare ta det forskerne sier for god fisk. Vi er ikke selv klimaeksperter, og må stole på dem som er det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at klimafornekterne ofte er menn i sin beste alder og litt til. Hva har de å tape? Det er ikke dem som må betale prisen når vi etter hvert ser temperaturen stige og endringene bli enda tydeligere enn i dag. «Når de store endringene først har skjedd, kan det være for sent å angre på at vi i 2011 ikke fikk ut fingeren og reduserte utslippene.» For klimaets krisepakke uteblir. Stigende temperaturkurver er åpenbart ikke så farlig for verdens ledere som fallende børskurver. Med kalde vintre er det ikke bare boblejakkene og OL-floka som våkner til live – også klimafornekterne dukker opp. De som har gjort det til sin fremste kamp å hindre at vi gjør noe for å stanse klimagassutslippene. Som mener klimaforskerne tar feil, og at miljøbevegelsen farer med løgn. Risikoen er liten for dem, men stor for mange av oss andre. Den er stor for dem som bor i fattige land, der klimaendringene allerede kjennes på kroppen. Den er stor for dem som kommer etter oss. Å ta klimakrisen på alvor, handler om hva slags sjanser vi er villige til å ta for dem som kommer etter oss. Se for deg at du står ved et islagt vann med ungene dine, og de vil gå på skøyter denne vinterdagen. Det står ti eksperter på isen ved 56 > Fagbladet 2/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL