Portrettet: Jørgen Hårek Kosmo valgt inn på Stortinget som fast representant i 1985. Samfunnsengasjert har han alltid vært, men det var spesielt den nye arbeidsmiljøloven, som ble vedtatt første gang i 1977, som for alvor dro ham inn i politikken: – Det var fantastisk morsomt å få være med på å jobbe med en lov som ivaretok de ansattes rettigheter når det gjaldt helse og arbeidsmiljø for øvrig. Fagbevegelsen var jo sterkt inne i bildet, og vi som engasjerte oss, fikk anledning til å bidra med å utforme vårt eget framtidige vern, forteller han entusiastisk. – Arbeidet ga meg virkelig troen på at det nytter å engasjere seg! sier Kosmo. 28 år senere, foran valget i 2005, syntes han imidlertid at nok fikk være nok i politikken, og sa nei til gjenvalg på Stortinget. – Jeg hadde vært med lenge, og opplevde vel at de politiske diskusjonene som blusset opp i media ikke var om de sakene jeg syns er de mest vesentlige, for å si det sånn, sier han diplomatisk. – Men jeg hadde ikke lyst til å pensjonere meg! Til det var jeg altfor ung, fortsetter han og ler. Bak seg hadde han en lang politisk karriere som en av Arbeiderpartiets mest markante profiler på 90-tallet. Karrieren nådde en foreløpig topp i 2001 da han ble utnevnt til stortingspresident. Kosmo har også flere perioder som statsråd. Han har vært forsvarsminister to ganger og arbeids- og administrasjonsminister. En snau måned som fungerende justisminister har han også fått med seg. «De ressurssterke tar saken, hever stemmen og blir hørt. Men hva med for eksempel psykiatrien, barnevernet og Nav?» For sitt arbeid som stortingspresident, mottok Kosmo i 2005 Storkors av St. Olavs Orden, og han var da den første stortingspresidenten i nyere tid som fikk denne høythengende utmerkelsen. Samme året ble han også tildelt Storkors av svenske Nordstjernen. Han kom fra fagbevegelsen og bygningsbransjen, og slik sett representerer han det mange mener er en utdøende og verneverdig art, nemlig politikere som har solid yrkeserfaring og et ståsted i det praktiske arbeidslivet. – Utdøende er kanskje litt overdrevent, humrer han. – Og hvorvidt jeg er «verneverdig» får andre mene noe om. Det blir feil å rangere én type erfaring foran en annen. Enhver må gjøre det beste ut av den bagasjen de bærer med seg. – Men selv er jeg glad for den bakgrunnen jeg har, og at jeg kunne ta med kunnskap om hvordan arbeidslivet fungerer inn i politikken. Hvis ledersjiktet både i politikken og arbeidslivet for øvrig rekrutteres for smalt, vil det på lang sikt ekskludere en del av befolkningen fra å ta ansvar, sier han. Han er i gang med sin andre periode som riksrevisor. Da han under en av sine månedlige «Jørgens halvtime» med alle de ansatte i kantina nevnte at han tok en ny periode, reiste de seg og ga ham en spontan, stående applaus. – Hvordan tror du riksrevisjonens avsløringer de siste årene påvirker skattemoralen til folk? – Jeg tror at folks vilje til å betale den skatten de er pålagt øker når de vet at myndighetene ikke kan skalte og valte med skattepengene uten at noen kontrollerer dem og passer på at de blir brukt slik det var ment, sier han. – Når pårørende får beskjed om at de ikke bør søke sykehjemsplass til foreldre fordi det uansett ikke er plass, så er noe riv ruskende galt. Det er i alle fall ikke på denne måten offentlige ledere skal sørge for at ventelistetallene ser «penere» ut. Da er det viktig at noen sier ifra. – De ressurssterke tar saken, hever stemmen og blir hørt. Men hva med for eksempel psykiatrien, barnevernet og Nav? – Vi har mange svært dyktige mennesker her. Og de gjør en svært viktig jobb, sier Kosmo kontant. Vår tilmålte tid er ute, og riksrevisoren blir med heisen ned for å stå ute i kulda noen minutter og tilføre kroppen noe den absolutt ikke har bruk for. – Jeg syns ikke du skal skrive om det, sier han. At han ennå ikke har klart å kutte røyken, er noe han definitivt ikke er stolt av. 22 > Fagbladet 2/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON