Urix: Palestinske flyktninger KARATE KID: Fatima Marouf Faran (18) har trent karate fra hun var to år gammel. Hun bor i Barja, en liten landsby i fjellet en halvtime nord for Beirut. Hun er med i prosjektet «Ungdom kan» som Fagforbundet gir økonomisk støtte til. – Gi oss sjansen til å lykkes! er hennes budskap til oss i Norge. STOR SORG: I over 60 år har familien til Wafa Yassir og hundre tusener av andre palestinere levd i eksil. De måtte flykte da staten Israel ble opprettet i 1948. Foto: Werner Andersson Stort ansvar i ung alder Wafa Yassir fikk tidlig et stort familieansvar. Da hun var 17 år, døde moren av kreft. Faren mistet både sin livsledsager og jobben på samme tid, og kollapset fullstendig. – Samtidig med skolegangen måtte jeg både trøste en deprimert far og passe på fem yngre søsken. Den eldste broren min reiste til USA for å studere, og jeg følte meg forlatt og helt alene i verden. Men heldigvis var besteforeldrene våre her i Beirut til stor hjelp også i denne tunge tida. Vi greide å bli FAGFORBUNDET STØTTER Norsk Folkehjelp ble engasjert i Libanon etter den israelske invasjonen i 1982, og støtter i dag lokale organisasjoner som fremmer rettighetene til palestinske flyktninger, spesielt kvinner og unge. Flyktningbefolkningen mangler livsviktige tjenester og faller utenfor sosialtjenesten. Fagforbundet støtter Norsk Folkehjelps arbeid i Libanon med én million kroner i året over fire år. I prosjektet «Kvinner kan» går støtten til partnerorganisasjonene General Union of Palestinian Women og Association Najdeh, som arbeider for at palestinske kvinner skal delta og få større innflytelse i samfunnslivet i flyktningleirene. I prosjektet «Ungdom kan» får palestinsk ungdom muligheter til å komme sammen og arbeide for sine rettigheter.    > SPOR Kunne ikke vende tilbake Ett av de mange ryktene som verserte, var at palestinerne som måtte flykte til Libanon, snart kunne vende hjem og få tilbake jorda si. Historien har vist at dette var alt annet enn sant. – Familien min har fortsatt et hus i Jaffa, men som palestiner kan jeg ikke reise dit. Dette er en stor sorg for meg; slik det er for alle palestinere, både her i Libanon og i andre land. Vi kan ikke vende tilbake til de opprinnelige røttene våre. Det gir for alltid en klangbunn av sorg i våre liv. I 1995 giftet Wafa seg med en libanesisk sosiolog. Ekteskapet ga henne rett til libanesisk statsborgerskap, men hun kan likevel ikke reise til Israel. Libanesiske statsborgere er heller ikke velkomne der, på grunn av et langvarig ytterst anspent forhold mellom de to landene. en lykkelig familie igjen, selv om mor døde altfor tidlig. Palestinske familier holder sammen; det har hjulpet mange av oss gjennom store prøvelser. – Far er heldigvis en solid fighter og kom seg opp igjen. Han startet et lite kosmetikkfirma som ga nok inntekt til at jeg fikk studere på det amerikanske universitetet i Beirut. Som mange andre palestinere valgte jeg handel og administrasjon. Palestinerne i Libanon er nektet adgang til et stort antall yrker, men handel og administrasjon er blant dem de får lov til å ha. Wafa fikk tidlig jobb som forskningsassistent på et prosjekt for å kartlegge landets naturressurser, og senere i et internasjonalt prosjekt om palestinernes situasjon i Libanon, Syria, Jordan og Egypt. Israelsk invasjon Massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i juni 1982 vil for alltid bli stående som en stor skamplett på Israels historie i Libanon. Under beskyttelse av israelske soldater gikk libanesiske falangister inn i leirene i Beirut. På få dager ble trolig over 3000 sivile brutalt slaktet ned – foran en lamslått verden. Mange nordmenn husker en gråtende Odd Karsten Tveit som kastet opp i ren avsky over hva han måtte rapportere hjem til nyhetene i NRK. Massakrene kostet senere Ariel Sharon hans daværende post som Israels forsvarsminister. Ikke akseptert I 1984 møtte Wafa tilfeldigvis ildsjelen Egil Hagen, som startet opp Norsk Folkehjelps arbeid i Libanon. – Han spurte om jeg ville hjelpe til med å få i gang Fagbladet 3/2011 > 51 fbaargang2011 fbseksjonKIR