Gjesteskribent Tidlig i mellomkrigstida snakket man i norsk arbeiderbevegelse om «de magre menn» – menn som kom opp til høye nasjonale verv etter å ha startet ute på industriarbeidsplassene, og etter i oppveksten å ha kjent nøden på egen kropp. Tor med hammeren Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Den siste av dem ble en mann som nå igjen har vært mye i avisspaltene: Tor Aspengren. Historien om «Tor med hammeren» er historien om barnearbeideren fra Christiania Spigerverk som ble en av Norges mektigste menn og en av historiens viktigste LO-formenn. Tor Aspengren ble født i Aker 1. februar 1917. Faren Gothard Aspengren var en svenskfødt jernarbeider som arbeidet ved Spigerverket i ei hard tid: Den store jernstreiken i 1923–24 tvang mange arbeiderfamilier ut i ren sult og nød. For Tors familie fulgte en større tragedie da faren i 1925 omkom i en arbeidsulykke. Tor og hans fire søsken vokste senere opp på ett rom sammen med moren Thora, som holdt sulten unna barna ved å ta seg arbeid som vaskekone på Spigerverket. Der begynte også Tor selv sitt yrkesliv – som 14-åring. Hans samfunnsengasjement startet med inntrykkene fra farens død og morens slit. Kampen for tryggere arbeidsforhold og bedre sosiale ordninger opptok tidlig den unge Tor. I årene etter krigen ble han først klubbformann på Christiania Spigerverk, og så formann for Oslo Jern og Metall. Han fant en læremester i forbundet Jern og Metalls omstridte formann Josef Larsson, som i 1951 fikk Tor ansatt ved forbundskontoret. Ved Larssons avgang i 1958 ble den 41 år gamle Aspengren valgt som hans etterfølger, og han fikk raskt en sterk stilling i både fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. LOformannen Konrad Nordahl måtte ved sin avgang i 1965 svært motvillig akseptere nestformannen Parelius Mentsen som etterfølger. Aspengren ble imidlertid ikke bare valgt til ny nestformann, men også til LOs representant i DNAs sentralstyre. Da Mentsen falt for aldersgrensen i 1969, var Aspengren den selvsagte etterfølgeren. Aspengrens maktovertakelse innvarslet ny framgang for LO, som typisk nok fikk sin første handlingsplan samme år. Gjennom Aspen- anstrengte økonomi økte avhengigheten av LO. I EF-striden ble Aspengren en mer utålmodig og uforsonlig jamann enn partiformannen Trygve Bratteli, og en aktiv pådriver for at regjeringen skulle stille kabinettspørsmål til folket. Mens nederlaget i EF-avstemningen og regjeringens påfølgende avgang ble begynnelsen til slutten på Brattelis karriere, rokket det knapt Aspengrens posisjon. I 1974 presset Aspengren en motvillig partiformann Bratteli til å tvinge ut Arbeiderbladets landsmøtevalgte redaktør Reidar Hirsti. Enda mer kontroversielt var det at LO-formannen arbeidet aktivt for «Til slutt modererte han sin skepsis til kvinner i toppstillinger.» grens åtte år som formann økte medlemstallet med rundt 100.000. Hans største seier ble likevel den lenge planlagte innføringen av bedriftsdemokratiet, som sikret ansattes medbestemmelse i bedriftene. Aspengren nølte ikke med å benytte seg av muligheten til økt politisk innflytelse som åpnet seg dels fordi DNA våren 1971 overtok regjeringsmakten, og dels fordi partiets og Arbeiderbladets å framtvinge avgangen til DNAs partiformann – som også var Norges statsminister. Aspengren anså at Bratteli hadde vært en av norsk arbeiderbevegelses dyktigste menn, men at han mye som følge av helsemessig svekkelse ikke lenger fungerte godt. Vi ser igjen den karakteristiske Aspengren: Hva han anså å være i fagbevegelsen og partiets interesse, fikk forkjørsrett framfor nær sagt alle menneskelige hensyn. 52 > Fagbladet 3/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON