Fokus Jeg vokste opp i et såkalt møblert hjem. Vi hadde bøker i bokhyllene, og mamma var den peneste dama i blokka. Men noen ganger var ikke mamma mamma. Jeg kjente henne ikke igjen. Hun ville ikke stå opp, og hun var sint og stygg. Når mor ruser seg Anita Tveit Har arbeidet som barne- og ungdomsfagarbeider i 25 år. Nå er hun også deltidsstudent ved Høgskolen i Oslo, og er ferdig utdannet førskolelærer i juni. Var det min skyld at hun var så sint? Hva hadde jeg gjort galt? Jeg husker at jeg ba til Gud om at mamma ikke måtte være rar i dag. De dagene hun var rar, måtte jeg liste meg rundt, hysje på lillesøster og lage maten vår selv. Pappa var mye ute og reiste i jobben, og når han kom hjem og mamma var rar, ble han lei seg. Jeg så det så tydelig. Han ble stiv i ansiktet og snakket nesten ikke til oss. Derfor håpet jeg at mamma skulle bli seg selv igjen før han kom hjem, for da kunne vi spise hennes gode mat, le og ha det koselig sammen. Jeg holdt meg inne når mamma var rar. Jeg passet på lillesøster og håpet at ingen ringte på døra slik at de kunne se hvordan vi hadde det. Da jeg begynte på skolen, var jeg også hjemme og passet på lillesøster når mamma var rar. Jeg hadde barneastma, og mamma skrev i meldingsboka at jeg hadde vært syk igjen. Frøken var verdens snilleste. Jeg lurte på hvordan det ville ha vært hvis hun hadde visst at mamma noen ganger ikke var seg selv? Kanskje hun ikke ville synes at jeg var flink mer? Jeg likte skolen, og geografi var det beste jeg visste. Tenk alle de stedene jeg kunne reise til når jeg ble stor! Jeg husker godt den dagen jeg forstod hva som var i veien med mamma. Det regnet ute, og jeg fant en tom brennevinsflaske i gummistøvelen min som stod bak døra på badet. Mamma var full! Fylliker var farlige. De var voksne menn som ikke vasket seg og som ravet rundt i gatene og skremte folk. Min mamma? Var mamma en fyllik? Klassevenninnene mine kunne aldri være med meg hjem rett fra skolen. Bare når mormor, som jeg kalte Mommo, var på besøk. Når hun var på besøk, var alt trygt og godt, og jeg var varm av glede inni meg. Hun var enda snillere enn frøken. Da jeg ble litt eldre, fikk jeg en rull med femtiøringer av mormor, slik at jeg kunne gå ned til telefonkiosken i gata og ringe til henne når mamma ble full. Jeg hadde lært meg telefonnummeret skjønt noe! Hvor var mine venninners foreldre? Hvor var naboene? Var vi så flinke til å skjule elendigheten? Eller er vi alle så redde for å bry oss at vi ikke våger å gripe inn når vi ser at noen har det vanskelig? Betyr familiens ære og anseelse mer enn barns oppvekstvilkår? Jeg har senere også forstått at rusproblemer er så tabubelagt selv i dag at barn synes det er lettere å snakke om incesterfaringer enn om rusproblemer i familien. I barneloven og barnevernsloven står det at alle barn har krav på omsorg og omtanke fra dem som har foreldreansvaret, og at de ved vanskjøtsel har krav på hjelp til rett tid. Dette er vel og bra, men hva hvis «Er vi så redde for å bry oss at vi ikke våger å gripe inn når vi ser at noen har det vanskelig?» utenat, og jeg sa det inni meg hver kveld før jeg sovnet, slik at jeg ikke skulle glemme det. Rullen med femtiøringer var mormors og min hemmelighet, og hver gang jeg ringte, kom hun så fort hun kunne. Etter at jeg ble voksen har jeg ofte undret meg over hvorfor ingen grep inn. Det er ingen tvil om at min søster og jeg ble utsatt for omsorgssvikt. Noen måtte da ha sett og ingen melder fra om det de ser eller har mistanke om? De fleste tilfeller av omsorgssvikt og vanskjøtsel foregår innenfor husets fire vegger. I motsetning til i min barndom, går 88,5 prosent av alle barn nå i barnehage, ifølge Statistisk sentralbyrå i september 2010. Vi som arbeider i barnehagene har et overordnet ansvar for å melde fra til barnevernet hvis vi har mistanke om at et barn lider 44 > Fagbladet 4/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL