deles ikke fins noen lover som sikrer kvinners rettigheter, og at den sosiale kontrollen er enormt levende og til stede i Algerie. Reisen, møtet med Hasna og alle vi møtte, blir så mye tydeligere i forbindelse med det som skjer i regionen nå. Algerie var det første landet som satte i gang det som senere skulle spre seg til andre arabiske land som Tunis, Egypt og Libya. Fortvilelsen over mangel på boliger, økte matvarepriser og arbeidsløshet ble for mye for folk, og noen gikk til det drastiske skrittet å tenne på seg selv for å vise sin maktesløshet. Det viste seg å være dråpen som fikk det til å renne over for flere. Folk reagerer på ulike måter. Amal, som er kunstner og bor i Alger, møter oss med latter og sier at det eneste de kan gjøre i Algerie er å le. Vi ler hele tiden. Hva annet kan vi gjøre? Dere som har alt, ler ikke som oss. Vi må gjøre dette for å klare oss. For vår situasjon er helt absurd. Det er en tragikomedie av dimensjoner. Historiker, filmskaper og forfatter Assia Djebars bok Stort er fengselet har endelig blitt oversatt til norsk. Hun skriver om frihetsberøvelsen kvinnene i Algerie alltid har stått overfor. Enten det er patriarkalsk kultur eller muslimske definisjoner av maktbalansen mellom kjønnene. Utdanning og retten til selv å kunne bestemme sin egen framtid er veien ut, mener hun. Vi møtte mange og hørte mye på vår reise, men det var spesielt ett møte som brente seg fast. Det var med en kvinne som serverte oss det beste hun hadde, og som ikke visste hva godt hun kunne gjøre for oss. Vi spurte henne hva hennes framtidsdrømmer var. Hun ønsket seg kun en ting: sertifikat. Da kunne hun dra hvor hun ville, når hun ville. For henne ville det være den største formen for frihet. SYNLIG BUDSKAP: Graffiti med skriften Leve Algerieª var å se flere steder. Fotball-VM som gikk av stabelen juni 2010, var en av grunnene til dette. Fagbladet 4/2011 > 57 Foto: Hannah Wosene Kvam fbaargang2011 fbseksjonKIR