Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK Sjefen i melkebutikken og hennes sekretær Den første formannen i Kommunale Funksjonærers Landsforening, Ingrid Vartdal Thorsen, mente selv at hun manglet organisasjonserfaring. Men yrkeserfaring hadde hun rikelig av. Trygghet på anbud Mange husker sikkert ikke Alan Bartlett Shepard, til tross for at han var først. Det vil si, helt først var han egentlig ikke. For russeren Jurij Gagarin var den aller første  hvis vi ikke regner med den stakkars hunden Laika. Men Shepard var den første amerikaneren. Og det er selvsagt viktig. Spesielt for amerikanerne. For 50 år siden var han den første amerikaneren som ble sendt ut i rommet med fartøyet Mercury-Redstone 3. Senere var John Glenn den første amerikaneren som fløy i bane rundt jorda, og han ble vel enda mer kjent enn Shepard. Den mest kjente ble selvsagt Neil Armstrong, det første mennesket på månen. Dere vet han med: Et lite skritt for meg, et stort steg for menneskehetenª. Eller for amerikanerne, da... Alan B. Shepard kom seg også til månen med Apollo 14. Og der oppe var han faktisk helt først. I god amerikansk tradisjon var han det første mennesket som spilte golf på månen, overflate. Og det er jo viktig for en nasjon der utrolig mange mennesker har opphøyd det til en naturopplevelse å rusle rundt på kortklippet gress med huller i. Så kan du spørre hva alt dette har med anbud å gjøre? Jo, Alan B. Shepard ble senere spurt om hva han tenkte på da han satt i Mercury-raketten rett før oppskytingen 5. mai 1961. Og da svare han:  Jeg tenkte på at hver eneste del av hele raketten var produsert av den med det laveste anbudet... Per Flakstad Da Thorsen i 1964 ble håndplukket av Kommunale Funksjonærers Landsforbund (KFL) som interim- formann for de ennå uorganiserte hjelpepleierne, innvendte hun: Men jeg har jo ingen praksis i foreningsarbeid. Organisasjonstalent og ditto erfaring hadde imidlertid den unge organisasjonssekretæren Odd Tore Svensen i det såkalt gule KFL. Det var han som valfartet til Aker og Ullevål og personlig vervet de første nyutdannede hjelpepleierne, med høytidelige løfter om at det nye forbundet skulle være upolitisk og ideologisk tuftet så langt fra LO som overhodet mulig. Garantert uten et arbeiderparti på toppen, til beroligelse for engstelige ektemenn som ringte og ville vite hva kona nå hadde rotet seg borti! Da det konstituerende møtet året etter vedtok å stifte Hjelpepleiernes Landsforening (HLF), valgte de Ingrid Vartdal (senere Thorsen) som sin første formann. Om hun var blank i foreningsarbeid, hadde hun desto mer verdifull yrkeserfaring. Allerede før krigen var hun utdannet barnepleier i ålesund. Der ble jeg sett på som en slags krisehjelp, fortalte hun senere. Da jeg oppdaget at noen samaritter med et kort kveldskurs fikk et lønnstrinn mer enn meg med full ettårig barnepleierutdanning, meldte jeg meg på det 2. kullet i hjelpepleierutdanningen på Ullevål. Godt voksen og ferdigutdannet i 1963, var Ingrid endelig i ordnede arbeidsforhold og modnet i organisasjonstanken.  Vi så at Kommuneforbundet var flinke til å forhandle for andre yrkesgrupper, men ikke for oss hjelpepleiere.  Jeg hadde full jobb fra åtte til fire på sykehuset, så det var bare om ettermiddagen og kvelden jeg kunne gjøre jobben GRATULASJONER: Helsedirektør Karl Evang og Ingrid Vartdal Thorsen på årsmøtet i 1966. som formann. Uten Odd Tore Svensen hadde det aldri gått de første årene.  Var det noe jeg sjøl ikke kunne bistå medlemmene med, spurte jeg Svensen. Han tok seg av det organisatoriske, og jeg det faglige, oppsummerte Vartdal det symbiotiske forholdet de styrte etter. For å holde kontakten med medlemmene som strømmet til i takt med utdanningen av stadig flere hjelpepleiere, ble det vedtatt å utgi et eget tidsskrift slik Norsk Kommuneforbund og sykepleierne hadde. Første nummer av Hjelpepleierenª kom i 1967, og det var nærmest selvsagt at Odd T. Svensen ble redaktør. På få år var det blitt utdannet over 5000 hjelpepleiere, og HLF hadde alt vokst seg større enn KFL. Mens moderforbundet merket at de hadde fått en uregjerlig gjøkunge i redet, var tida også moden for at hjelpepleierne ville finne veien videre på egne vinger. Sitt eget rede fant de i en nedlagt melkebutikk i Rostedsgate i Oslo, dit også Svensen flyttet med på lasset med skrivebord og kokeplate. Han var nå blitt ansatt som generalsekretær, og er verdt et eget kapittel i denne serien om Fagforbundets første pionerer. Fagbladet 5/2011 > 69 fbaargang2011 fbseksjonHEL