Hva skal vi se etter? I en rapport fra Statens institutt for rusmiddelforskning fra desember 2009 anslås det at om lag 50.000"150.000 barn bor sammen med personer med risikofylt alkoholforbruk. Faresignalene vil være ulike fra barn til barn, og varierer med alder. Dette er eksempler på signaler som barn kan gi: " Tristhet, mangel på mimikk, konsentrasjonsproblemer. " Motorisk uro, angst, ufrivillig vannlating og    liten grad har sin oppmerksomhet rettet mot avføring (hos de minste barna). " Problemer med venner og sosial tilhørighet, følelsesmessig ustabil, ekstremt pliktoppfyllende. " Manglende matpakker, klær, gymtøy. Dårlige eller skitne klær. Manglende tilbakemeldinger fra foreldre på meldinger hjem, skoleoppgaver og liknende. Høyt fravær, manglende hjemmearbeid. " Konfliktfylt samspill med foreldrene. Foreldre som viser liten medfølelse med barnet eller i barnet. Barn kan også kompensere for foreldrenes manglende omsorg ved å være overdrevent ansvarlige og tilpasningsdyktige. Har du mistanke om at alt ikke er som det skal være, så bli ikke beroliget av slik atferd. Det kan være barn som ikke får lov til å være barn, men blir små voksne, noe som er et vanlig fenomen i familier med rusmiddelproblem eller psykisk sykdom. Kilde: Backlund et al. 2010/Voksne for barn under omsorgssvikt. Ifølge barnehageloven har vi også opplysningsplikt til barnevernet hvis vi har mistanke om dette. Men hva skal vi se etter? Synlig fysisk mishandling er lett å se, men hva med de barna som lider i stillhet? Mange barn av rusmisbrukere er stille og snille barn, som kanskje ikke får så stor oppmerksomhet. Men selv ikke når foreldrene er nyktre, klarer barna å slappe av. De går på nåler og bare venter på nedturen. Barna må også ofte ta på seg en voksenrolle, og ta ansvar både for seg selv og andre familiemedlemmer. De får et umenneskelig ansvar uten å ha erfaring og forutsetninger til å forstå egne følelser. Min mormor var den eneste som så meg. Vi som arbeider med barn på ulike områder enten det er i barnehagen, SFO, skolen eller i helsesektoren kan være den ene som ser disse barna. Vi må våge å kjenne på magefølelsen og våge å stille de vanskelige spørsmålene. For å kunne gjøre noe for barn av rusmisbrukere, må vi også synliggjøre problemet i større grad. Tabuet må bort, og vi må erkjenne at rusproblemer oppstår i alle samfunnslag, og at alle familier kan bli rammet. Fagbladet 5/2011 > 37 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2011 fbseksjonKIR