Gjesteskribent Da etterdønningene av revolusjonen i Egypt spredte seg gjennom Midtøsten, var spenningen til å ta og føle på blant palestinerne innesperret i kystenklaven Gaza. Gaza frykter for framtida Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Mange lurte på hvem egypterne ville velge til ny leder etter president Hosni Mubaraks avgang – eller om det egyptiske folket overhodet ville få ta stilling til dette. På grunn av blokaden som Israel innførte overfor Gaza da Hamas vant det frie og rettferdige valget til palestinsk lovgivende forsamling i januar 2006, har Gazas tolv kilometer lange grense mot Egypt vært stengt mesteparten av de siste fem årene. Innrømmelser fra israelske funksjonærer og avsløringer offentliggjort av WikiLeaks har bekreftet at blokaden og isolasjonen av Gaza i virkeligheten er ment som en kollektiv avstraffelse. Innbyggerne i Gaza følte derfor både beundring og bekymring da egypterne demonstrerte for retten til demokrati og selvbestemmelsesrett. De fant inspirasjon i å se mennesker fra alle samfunnslag samle seg for å gjøre krav på politisk frihet gjennom folkemakt, og i egypternes vilje til å si «nå er det nok» til et undertrykkende regime. Innbyggerne i Gaza håpet at deres egyptiske naboer, i motsetning til dem selv, skulle få lov til å velge sine ledere uten frykt for straffetiltak, og at verden ville respektere egypternes valg. Ønsket om at Mubaraks regjeringstid skulle opphøre, var imidlertid ikke enstemmig i Gaza – selv om det er Egypt som håndhever blokaden på grenseovergangen ved Rafah. Enkelte fryktet til og med at situasjonen i Gaza kunne bli forverret, ettersom Egypt ved flere anledninger har vist medfølelse og lettet på blokaden. De hevdet at president Mubarak praktiserte en hårfin balansegang, der han ignorerte enkelte av palestinernes aktiviteter samtidig som han samarbeidet med Israel om håndhevelse av blokaden og motarbeidelse av våpensmuglingen inn til Gazastripen gjennom tunnelene. Gaza har en befolkning på 1,6 millioner mennesker, hvorav nesten 70 prosent er under 18 år. Før juni 1967, da Israel innledet seksdagerskrigen og okkuperte Vestbredden og Gazastripen, var Gaza en livlig og selvforsynt middelhavsenklave med mindre bedrifter, fiske, tekstilindustri og landbruk. påvirke dem. Endringer har tross alt ikke vært gode nyheter for regionen de siste tiårene. Denne gangen er det den egyptiske hærens overkommando som står bak endringene ved å tillate 300 palestinere å krysse grensen ved Rafah daglig. For mange av innbyggerne representerer dette en delvis gjenåpning av grensen for et begrenset antall, først og fremst pasienter med legeattest på presserende helseproblemer samt studenter og personer med bosettingstillatelse utenlands. De siste årene har representanter for Hamas’ virkelige regjering stort sett blitt nektet å reise fra Gaza. Det nye etter revolusjonen er at en rekke Hamas-funksjonærer siden april har fått lov til å reise til møter i Tyrkia, Egypt, Syria og Sveits. Den egyptiske hæren kontrollerer landet «Ønsket om at Mubaraks regjeringstid skulle opphøre, var imidlertid ikke enstemmig i Gaza.» I dag lever anslagsvis 80 prosent av innbyggerne under fattigdomsgrensa på under to dollar om dagen samt donasjoner fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). Mange av innbyggerne i Gaza er bekymret for hvordan en ny egyptisk regjering vil fram til september; da skal det etter planen gjennomføres nyvalg. Under den egyptiske 18-dagersrevolusjonen førte sikkerhetssituasjonen på grensen mellom Egypt og Gaza til at bensinstasjonene i Gaza ikke fikk nye for- 52 > Fagbladet 5/2011 fbaargang2011 fbseksjonKIR