Portrettet: Helene Uri tok hun det definitivt ut ved skrivebordet. I romanen De beste blant oss beskrev Uri i pinlige detaljer hvordan folk lå seg til høytstående stillinger ved Universitetet og utnyttet posisjonene sine grovt. – Akkurat da jeg satte meg ned og begynte å skrive De beste blant oss, lå det helt klart en god porsjon kjerringaktig hevn i tankene mine. Men det elementet forsvant litt etter hvert som fortellingen tok form, mener Uri. Fem år etter er hun ferdig med debatten om sin egen oppsigelse og romanen som fulgte. Det som står igjen etter bruduljene, er at dette ble et vendepunkt i livet hennes. Det var da hun bestemte seg for å gi opp sin akademiske karriere og bli forfatter på heltid. Hun kastet over bord alt det hun hadde strevd og jobbet for i sitt voksne liv, og det hun hadde drømt om siden hun tråkket rundt på Blindernområdet som tenåring. – Jeg er ikke en sånn som ombestemmer meg i tide og utide. Så det å skulle gå fra en akademisk karriere som jeg hadde drømt om og planlagt i så mange år, til noe så usikkert som å bli frilans forfatter, var et stort skritt å ta. Men jeg har ikke angret et eneste bittelite sekund, sier hun med overbevisning. Foreleseren Helene Uri blir tilfredsstilt gjennom foredrag og lærerengasjementet på forfatterutdannelsen til Norsk barnebokinstitutt. Lingvisten Helene Uri er aktiv som styremedlem i Språkrådet og medlem av presidiet i Det norske akademi for sprog og litteratur. Hun blir fortsatt invitert til å sitte i panelet når kj-lydens stilling i moderne, muntlig norsk skal debatteres, og hun har skrevet flere faktabøker om språk og til og med et essay med 243 ord for kvinnens underliv. Nå har hun gitt seg latinen i vold. – Det var et merkelig sammentreff. Som et tegn fra en romersk gud, forteller Helene Uri. lektor Tor Ivar Østmoe, og boka er lagt opp som en dialog mellom oss to. Vi går på restaurant og på quiz-aften og snakker om ord og uttrykk som stammer fra latin. Selv har jeg fått masse aha-opplevelser underveis. Helene Uri blir avbrutt igjen. Denne gangen av en merkelig lyd fra kjøkkenet. Det er katten som har vært ute og fanget mus og som nå kaster opp det uvante måltidet på den nyslipte parketten. Sushi er en ekte bykatt, litt malplassert her ute i den ville naturen på landet. Ikke helt ulikt sin matmor, som på mange måter ser mer veltilpasset ut på høye hæler over Universitetsplassen eller på vei til en urban kafé, enn når hun traver gjennom gresset med sin manns store, svarte støvler. – Jeg har en rural side også, bedyrer Helene Uri, som helt siden hun var barn har tilbrakt alle sine somre på familiens landsted i Romsdalen. Der lekte hun på setra og jobbet i fjøset, fisket og satte garn, renset og sløyet fisk. Hun legger ikke skjul på at det var en stor sorg for henne å selge familiegården for to år siden, selv om det nye landstedet her ved Randsfjorden ligger mye lettere tilgjenglig. Ferskvannsfiske har ikke hun og ekte- «Boka er helt klart politisk i den forstand at jeg har brukt mitt sinne eller min irritasjon over mannens behandling av kvinnen.» Hun hadde jobbet med romanen om kjerringene et halvt års tid, og bestemt at de skulle møtes på kveldskurs i latin da hun tok en drink sammen med forlagssjefen i Kagge i fjor vinter. Såkomspørsmålet: – Har du lyst til å skrive en bok om latin for oss? Og slik gikk det til at Helene Uri, samtidig som hun skrev på historien om kjerringene på latinkurs, forfattet læreboka kvinnene i romanen bruker på kurset. – Det har vært veldig artig. Siden jeg ikke kan så mye latin, fikk vi med oss universitets- 22 > Fagbladet 5/2011 mannen gitt seg i kast med ennå, men de har båt og kajakk, og går mye tur. – Jeg begynner jo å bli en gammel dame, og noe av det hyggeligste jeg vet er å sitte på verandaen og spise god mat og drikke vin sammen med venner, sier Uri. Hun har ikke vært gjennom noen førtiårskrise med hang til å løpe langt eller klatre høyt. – Jeg er ikke noe sportsmenneske. Jeg kommer aldri til å begynne med fallskjermhopping eller fjellklatring. Det nærmeste jeg kommer å gå over en pol, er når jeg sitter ved pc-en og klarer å frigjøre meg helt fra hva andre tenker om meg. Som forfatter kan du ikke sitte og tenke «hva vil mamma si når hun leser denne sexscenen» eller «hva vil folk tro om meg når jeg skriver dette». Å klare å frigjøre seg helt fra slike tanker er vel egentlig ganske tøft, er det ikke? fbaargang2011 fbseksjonSAM