Portrettet: Åge Aleksandersen seg mange gode hjelpere som har reist rundt med bandet i flere år. Turnéarbeidet er tøft og intenst, og med mange lange dager. Men de holder trofast ut fordi de blir veldig skikkelig behandlet. – Når jeg sier at jeg er et fellesskapsmenneske, så må jeg jo leve som jeg lærer. Vi har en klar policy om at alle på turneen skal behandles likt. Når musikerne tar fly, så gjør resten av crewet det også. Alle spiser den samme maten, og vi bor på de samme hotellene. Når vi er ute på turné, blir vi som et lite minisamfunn som må takle alt som kan skje, fra fødsler til samlivsbrudd og dødsfall i nær familie. Vi er etter hvert blitt en fin gjeng der folk tar godt vare på hverandre, sier han. Gitaren han kommer til å bruke mest på scenen i høst, en trehvit Telecaster fra 1963, har en egen liten historie som starter på en turné tilbake i 1985. Ifølge Åge spilte de 39 konserter i strekk, 36 av dem i storm! – Vi hadde med en ung gutt i crewet som hadde ansvar for gitarene mine. Han var enestående flink og ansvarsfull, og jeg var så fornøyd med jobben at han fikk den ene gitaren min etter siste konsert, forteller Åge. I vinter, mens Åge og bandet jobbet med den siste plata «Furet værbitt», dukket det opp en kar i studio: «Jeg har tatt vare på gitaren din i 25 år, og nå skal du få den igjen,» sa han. – Den hadde hengt på veggen i et studio i Oslo og ble brukt av ulike musikere. Mange ville kjøpe den, men de fikk beskjed om at den ikke var til salgs fordi den skulle «hjem» igjen. Sangen «Lys og varme» gjorde Åge til allemannseie og et slags nasjonalt ikon. Sangen lever på en måte sitt eget liv, og blir brukt til alt fra barnedåp til begravelser. – Populariteten førte til at jeg mistet grepet en liten stund, og fant meg selv på premiérefester og annet som jeg ikke føler meg bekvem med. Det ble rett og slett for mye, men jeg klarte etter en stund å sette foten ned og karre meg ned på et nivå som liknet et normalt liv igjen, forteller han. – Jeg ble flink til å si nei! – Jeg er i den heldige posisjonen at jeg kan si det. Veldig mange artister og kulturarbeidere har ikke den muligheten. Frp-ere og andre som påstår at kultur er gjennomsponset av det offentlige, skulle bare ha visst hva enkelte må si ja til for å ha til strømregninger og pålegg på maten, freser han. Når han snakker om seg selv, er han rolig og litt tilbakelent. Når han snakker politikk, kvesses blikket, han lener seg forover og gestikulerer engasjert. Når han snakker om «Maria Magdalena», en av sangene på sin siste plate, gnir han hånda ofte mot kinnet og en liten antydning til rødfarge brer seg ut fra øyekrokene. Nå er det følelsesmennesket, faren og bestefaren som forteller den triste historien om to unge prostituerte han traff en vinterkveld i Oslo. – Det er helt forferdelig når dette blir den eneste måten å forsørge seg selv og familien på. Når du hører slike historier, forstår du fullt ut hvor kolossalt rike det store flertallet av nordmenn er, og hvor fattige mange er andre steder, sier han stille. Åge er ikke bare opptatt av forholdene i Norge, men også ute i verden. Han samarbeider med Fagforbundet om transport av palestinske barn til og fra kulturskolen i Ramallah på Vestbredden, og da han fikk LOs hederspris i 2009, valgte han å bruke alle pengene på et kulturstipend til talentfulle unge musikere i Nicaragua der han tidligere har vært involvert i store solidaritetsprosjekter. Både mennesket og artisten er avhengig av å skjerme privatlivet. – Jeg lever i to ulike verdener. Den ene er en slags «Åge-verden», der alt er optimalisert for at turneen og de enkelte konsertene skal gå som planlagt. Tidsskjemaet skal holdes, gitarene stå i stativet sitt, lydsjekken er timet, og det er satt en tid til intervjuer før jeg skal på scenen. – Det andre livet handler om å vaske terrassen, handle på butikken, dra på hytta eller på fisketur, leke med barnebarn... Kort sagt et liv slik som de fleste nordmenn lever det. – Alt jeg skriver handler jo nettopp om det: Den fantastiske, jævlige, enkle, spennende, triste og kompliserte norske hverdagen. – Hvis jeg distanserte meg fra den, ville jeg ikke ha noe å skrive om. Så enkelt er det, sier Åge. 22 > Fagbladet 6-7/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL