På Sjølingstad Uldvarefabrik jobber de ansatte som for 100 år siden. Tekstilene de lager går rett til italienske motehus. Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Foto: KJELL INGE SØREIDE En smal grusvei går forbi disponentboligen, butikken, hybelhuset og fram til fabrikken i Mandal. Fabrikken startet i 1894 og var en viktig kvinnearbeidsplass. Etter at den ble nedlagt i 1984, har den gjenoppstått som en levende museumsfabrik. Veveriansvarlig Einar Kristiansen står på tunet og ønsker velkommen. Det gamle maskineriet som i sin helhet er bevart, kjører den dag i dag. Lilla fugler Innenfor den tunge inngangsdøra åpner en verden av ull seg. Vevstolen med varemerket det lilla Sjølingstad ullteppet er det første besøkende får øye på. Vaskeriet lukter våt sau. Etter at ulla er vasket, skylt, sentrifugert og tørket vil den via spinneri og vevstoler bli til tepper som selges i museumsbutikken. Ulla som ikke blir garn, blir hobbyfilt, laftevatt og industrifilt til oljeoppsamlingsfibermatter. I tillegg til plissé til setesdalsbunaden og Vest-Agderstakken. – Vi har også en egen poussement-avdeling som produserer noen meter med dusker til sofaer og puter, forteller avdelingsleder Sylvi Sørensen. Den kulturelle skolesekken Sjølingstad Uldvarefabrik er en levende museumsfabrik. Når skoleklasser, barnehager og turister kommer til Sjølingstad får de være med på hele prosessen fra vask av saueulla til å se den kardes, spinnes, hespes, spoles, veves og sveves gjennom den levende ullvarefabrikken. – Vi arbeider med hendene, vi kjenner materialene forme seg mellom fingrene våre og bli til noe. Vi skaper noe moderne, og vi gjenskaper noe historisk, sier Sørensen. Sjølingstad Uldvarefabrik har utarbeidet et eget opplegg i forbindelse med Den kulturelle skolesekken. Målet er at elevene skal få kjennskap til den nære historie. På Sjølingstad får de se hvordan sauens ull for- vandles til produkter som strikkegarn, vevgarn, ulltepper og bunadstoffer. Elevene lærer også om hvordan livet i en fabrikk kunne arte seg, hvem som arbeidet her og hvordan fabrikksamfunnet var. Hurtig skytteltrafikk I veveriet på Sjølingstad er det to typer vevstoler, jacquard og skaftevevstoler. På skaftevevstolene veves ensfargede, stripete og rutete stoffer til bekledningsstoffer og pledd. På jacquardvevstolene kan mer kompliserte mønster veves. – Det er ensomt med øreklokker, men sosialt ved lunsjen, ler Einar Kristiansen. Han har øreklokker på når skyttelen går fram og tilbake på veven i 90 kilometer i timen. Konsentrasjonen er skjerpet. Med slik hastighet kan det plutselig være tråder som løsner eller skyttelen skytes ut av banen. – Fabrikken har smårutete vinduer. Før vi fikk på plass moderne sikringsutstyr, var det bare ei rute som gikk i stykker når skyttelen føk avgårde. FARGERIET: Innbyggerne i Sjølingstad så på vannfargen i bekken hvilken farge de laget på fabrikken til enhver tid. DIGITAL VEV: Joseph-Marie Jacquard konstruerte jacquardvev, som bruker kort til å kontrollere et vevmønster. Styringsprinsippet bygger på hullkort og er en direkte forløper for datateknologien og dagens digitale metoder. HESPETRE: Oliver Torkildsen og Liv Jensen lager hesper for Sandnes garn. Sjølingstad Uldvarefabrik • Startet i 1894 av skolelæreren og haugianeren August Hoven (1852–1911). Var den største bedriften i Sør-Audnedal (nå Lindesnes) kommune og en meget viktig kvinnearbeidsplass. Nedlagt i 1984, nå museumsfabrikk. • 11 ansatte, de fleste i full stilling. • Tar imot besøkende hele året. • Nasjonalt dokumentasjonssenter for ullvareindustrien i Norge. > Fagbladet 6-7/2011 > 33 fbaargang2011 fbseksjonKIR