er stikk i strid med det landet Herzel ønsket seg. Fra 1882 1914 innvandret omkring 80.000 jøder til Palestina. Fra 1914 til 1939 økte antallet med 500.000. Arthur Ruppin, en velutdannet tysk jødisk jurist og økonom sa på den sionistiske verdenskongressen i 1929 at vi må komme bort fra den feilaktige oppfatningen som hersket i Europa i over et århundre og som førte til en katastrofal verdenskrig  den oppfatningen at bare en nasjonalitet kan være suveren i en stat. Under folkeforbundets overoppsyn må Palestina bli en politisk enhet der jøder og arabere lever side om side som to distinkte nasjonaliteter, med de samme rettigheter og privilegier. Ingen skal herske. Ingen skal herskes over. Jødenes rett til å komme til Palestina er like stor som arabernes rett til å bli der. Vi må selv bekjempe den sjåvinismen som vi avskyr hos andre. 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet. 15. mai 1948 gikk det ut muntlig ordre fra Israel om å jage ut palestinerne. Bare den engelske kommandanten i Nasaret nektet å følge muntlig ordre. 800.000 palestinere ble jaget på flukt. Like før jul uttalte den palestinske forfatteren Susan Abulhawa i Aftenposten: Israel har slettet Palestina fra kartet, fordrevet oss og stjålet alt vi eide. Alt vi sitter igjen med er 11 prosent av vårt historiske hjemland. Nå i form av isolerte bantustaner omgitt av truende murer, snikskyttere, kontrollposter, veier forbeholdt jøder og de evig voksende jødiske bosettinger bygget på konfiskert palestinsk eiendom...ª Else Sofie Olsen INTEGRERING Det indre teller mest! Hvor hen man blir sett, om det er på jobben, hjemme eller på besøk, så legger de fleste merke til hvordan vi kler oss. Det forteller faktisk ganske mye om en person. Det har jeg merket. Det hele begynte da jeg begynte å bruke hijab. Akkurat da det var flest debatter om det i mediene. Nesten litt på trass. Det ga en god indre følelse. Etter hvert begynte jeg med abayah/jubbah. Det er en drakt som ser ut som en stor kjole med lange ermer. Mens hijab dekker hodet, dekker abayahen alt bortsett fra ansikt og hender. Jeg har skjønt at påkledning egentlig betyr ganske mye for hvordan en annen person forholder seg til deg. Det er helt utrolig hvor mange fordommer Illustrasjonsfoto: colourbox.com vi mennesker har i oss, og i hvilke situasjoner de kommer til orde. Etter at jeg begynte å bruke både abayah og hijab, har jeg opplevd å bli sett ned på, ikke komme inn i samtaler, plutselig bli usynlig, bli ledd av. Dette kommer utrolig nok ikke bare fra nordmenn. Selv ikkepraktiserende muslimer syns det er rart når noen prøver å følge islam, og de prøver å ydmyke oss. Presset kommer fra mange kanter; fordi jeg er jente, blir jeg undertrykt av menn, siden jeg bruker hijab, blir jeg undertrykt av dem som misliker at kvinner dekker seg til. Dessuten er jeg flerkulturell; til tross for at jeg er født og vokst opp her i landet, blir jeg ikke behandlet som mine medborgere som ser vestlige ut. Folk tror at undertrykkelsen kommer fra hjemmet, men den største undertrykkelsen kommer faktisk fra samfunns- medlemmene jeg møter der ute. Undertrykkelsen starter med en gang jeg går ut av huset og møter verden via jobben. Jeg valgte denne bekledningen av egen vilje. Den får meg til å føle meg fri, mens samfunnet jeg møter presser meg til å gi slipp på noe som gir meg en positiv energi " nemlig å dekke meg til. Jeg deler kontor med flere kollegaer. Jeg sitter nærmest døra, og med ansiktet vendt mot døra. En kollega sitter med ryggen mot døra og lenger unna. Da det kom inn en person for å spørre om hjelp, henvendte han seg likevel til min kollega i stedet for til meg, selv om det er jeg som egentlig kunne hjelpe ham. Jeg ble sannsynligvis usynligjort på grunn av påkledningen. Har jeg ingen autoritet siden jeg dekker meg til? Eller blir muslimske kvinner framstilt feil, for eksempel når media viser et bilde av oss som undertrykte uten egen vilje, og dermed ingen autoritet? Dette er galt! Et annet tilfelle på jobb var da jeg ga en annen konsulent opplæring. En person kom inn og spurte min kollega om hjelp og usynligjorde meg. Jeg hadde på meg hijab og abayah, mens hun hadde på seg vanlige klær. Det morsomme er at vedkommende ble overrasket over at det var jeg som kunne hjelpe ham, og over at jeg snakket flytende norsk. Jeg har fått mange positive reaksjoner også. De fleste har jeg fått fra somaliske kvinner. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå siden de går med abayah og hijab selv. Jeg har på følelsen at somaliske kvinner ikke er så undertrykte hjemme som de er i møte med samfunnet. Jeg skjønner at de sikkert støter på mange hindringer på grunn av sin identitet. Osloborger 50 > Fagbladet 6-7/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON