Debatt MENIGHETSRÅDSVALG Det glemte valget Selv om de fleste av Fagbladets lesere er godt oppdatert, tror jeg ikke det er alle som vet at det til høsten er menighetsrådsvalg. Dette er et valg som er lite kjent. Kirken har på mange måter blitt en ikke-sak, selv om fortsatt noen har meninger om kirken og kirkens arbeid. Ved å delta i kirkevalget i høst, kan kirkens medlemmer bruke dette engasjementet til å prege utviklingen i kirken. Ved valget 11. og 12. september skal det velges medlemmer til kirkens menighetsråd og bispedømmeråd. Disse rådene skal styre den videre utviklingen av Den norske kirke. De nærmeste årene skal rammene for det framtidige forholdet mellom kirken og staten bestemmes. En ny kirkeordning skal vedtas. Nye liturgier skal gjøres kjent og tas i bruk. Endringene som skjer i kirken nå, vil påvirke hvordan kirken framstår både i lokalsamfunnet, på det nasjonale plan og internasjonalt. Dette har betydning for alle som er berørt og opptatt av kirkens plass i samfunnet. Bispedømmerådet er det regionale leddet mellom kirken sentralt og lokalt. Å være en del av bispedømmerådet innebærer at man er med på å ta mange viktige avgjørelser. Ansettelse av prester er en av bispedømmerådets oppgaver som har stor betydning lokalt. Medlemmene i landets 11 bispedømmeråd utgjør til sammen Kirkemøtet, som er det øverste valgte organet i Den norske kirke. I menighetsrådene samles mennesker med ulik kompetanse for å gjøre kirken tydelig, synlig og relevant i lokalsamfunnet. Menighetens arbeid spenner over mange temaer – Illustrasjonsfoto: colourbox.com blant annet barne- og ungdomsarbeid, musikk og kultur, gudstjenester, miljø, forbruk og rettferdighet, omsorgsarbeid, i tillegg til juss og økonomiforvaltning. Norge er som kjent et kristent folk med «kristenfolket». Men det kristne folk, der mange av oss i Fagforbundet føler at vi hører hjemme, oppleves ikke som kristne nok. Mange av oss er ressurspersoner i lokalmiljøene og arbeider for et varmere samfunn, men vi føler at vi ikke passer inn i kirkelige råd og utvalg. Det store flertallet av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kirkens «b-medlemmer». For de opplever at det er den aktive bibel- og bekjennelsestro kjernen som setter dagsorden og bestemmer kirkens liv. Den er ofte fjern fra vår hverdag. Spørsmål kirken er opptatt av angår oss som oftest ikke. Engasjement i de nære ting som utbygging av barnehager, barn og unges oppvekstvilkår og en trygg alderdom er liksom ikke kristent nok. Det er satt i gang en rekke kampanjer for å få opp deltakerprosenten til menighetsrådsvalgene. Det er viktig å tenke nytt og utradisjonelt. La meg være ærlig. Jeg tror ikke kirkens medlemmer vil storme valglokalene 11. og 12. september. For de aller fleste av kirkens medlemmer er dette et valg som ikke angår dem. Skal den norske kirke fortsatt være en folkekirke, må den være kreativ og ha evne til nytenkning. En organisasjon som stivner og går tilbake, må ha forandringsevne og forandringsvilje. Skal den norske kirke fortsatt være en folkekirke, noe LO ønsker, må den i sterkere grad ha støtte i medlemsmassen. Menigheten er selve bærebjelken i folkekirken. Hvis bare et par prosent engasjerer seg i valg av menighetsråd og heller ikke på andre måter viser at de er en del av kirkens fellesskap, vil Den norske kirke på sikt opphøre å være folkekirke. Det er i denne sammenheng vi også må se høstens menighetsrådsvalg. Knut S. Bakken, seniorprest og medlem av TeoLOgene Terror De døde ikke forgjeves 22. juli 2011. Fredagen som på noen få timer endret nordmenns litt naive tro på at «slikt hender ikke her. Ikke på Utøya i alle fall». Han som vekket oss opp på en særdeles grufull FRAMTIDSVYER Hvor blir det av Odd Andreassen og «Veien fram»? Jeg leste for omtrent et års tid siden et lite innlegg av Odd Andreassen. Han ville komme med noen tanker rundt emnet «Veien fram». Ikke som en regelmessig ordning, men når han hadde noe på hjertet som han ville dele med leserne. Nå har det gått ett år – og hvor blir det av tankene hans? Da jeg mottok Fagbladet nr. 6/7 2010, ble jeg så glad for at Odd Andreassen igjen viste seg i spaltene. Siden jeg var så forventningsfull i forhold til Odds filosofering, presterte jeg å bli skuffet da Fagbladet kom neste gang, og ingen Odd viste seg. Jeg er en av dem som har hatt gleden av å høre Odd Andreassen utfolde seg fra talerstoler. Slike innblikk glemmes ikke, og når han nå skulle filosofere over temaet «Veien fram», hadde vi mye bra i vente, mente jeg. Og de to gubbene (unnskyld!) han bygger sin filosofi på, kan gi en herlig miks om vår verden i dag. Tida vi er inne i nå, er som skapt for grunnleggende tenkning. Alt løser seg opp, alle ordninger er i flytmodus, ingen faste strukturer skal gjenstå. Hva er mer aktuelt enn veien framover i en slik tid? Det er kommet inn en bevissthet i massene nå, en bevissthet som har vært fraværende i årtusener. En bevissthet mange av oss har savnet og som nå flyter fritt! Er ikke dette interessant for fagorganiserte mennesker? Alle står vi foran en omstrukturering som aldri har hatt sitt motstykke – kom på banen – la Odd Andreassen fylle en spalte i hvert eneste nummer av Fagbladet. Jeg forventer å møte Odd Andreassen i Fagbladet som lovet! Turid Sandø (Innlegget er forkortet) 50 > Fagbladet 8/2011 fbaargang2011 fbseksjonKIR