gutt fikk jeg på Gjøvik sykehus som ligger 2,5 time fra her vi bor. Jeg lå på sykehuset pga. svangerskapsforgiftning da jeg fikk ham, det hadde jeg da gikk med min datter også. Før siste fødsel pratet jeg lenge med jordmor om å reise til Lærdal, siden det er 1,5 time unna. Her har vi ingen jordmor som bor i bygda, så vi må reise 50 min. for å få med jordmor fra Fagernes. Siden jeg valgte Lærdal, fikk jeg ikke med meg jordmor. Fødselen min startet klokka 03.00 på natta. Da vi reiste, var det tre minutter mellom riene, og vi fant ut at vi ikke trengte sykebil. Da vi var midt oppe på Filefjell, spurte jeg min samboer om vi skulle bestille ambulanse i Borlaug, for da var det 1 minutt og 20 sekunder mellom riene, og vi møtte en vegg med tåke. Da vi var 10 minutter unna Borlaug, gikk vannet. Jeg ringte Lærdal sykehus og sa ifra om dette og ba om ambulanse, men fikk beskjed om å ringe 113 selv og bestille. Vi beskjed om at det tok 45 minutter før ambulansen kunne være i Borlaug. Da tenkte jeg at dette rekker vi ikke. Vi stoppet i Borlaug, for veien videre var ikke bra på grunn av veiarbeid. Jeg snakket med jordmor. 20 minutter etter at vannet var gått, og sa at barnet var på vei. Jeg fikk beskjed om å føde, og pakke barnet inn så det holdt seg varmt. Jordmor ringte opp igjen fem minutter etter, og vi sa at jeg hadde født ei jente. Fikk da beskjed om at hun og ambulansen var 15 minutter unna. Dette var 15 lange minutter, jeg var jo så redd for at det var noe galt med meg eller veslejenta vår. Om folk føder langs veien, så har de stort sett tilbud om å ha med seg jordmor fra hjemstedet. Jeg skulle jo heller ikke ha født alene siden jeg hadde svanger- skapsforgiftning, men min mann ble dagens helt og jordfar for den vesle tulla vår. Line Marie Wangensteen INTEGRERING Hvem skal tale den svakes sak? Den svakes sak blir ikke alltid ivaretatt. Innvandrerkvinner som ikke kan språket eller er alene om å forsørge barn, har store problemer med å ivareta sine interesser. Ting som kan ordnes med lite styr for en som kan snakke og skrive flytende norsk, er en meget stor hindring for innvandrere som ikke kan godt norsk. Det som opprører meg mest, er at de blir kasteballer mellom ulike instanser. En instans sender dem til en annen. Der får de ikke hjelp, og så kommer de tilbake dit de var først. Etter flere fram- og tilbakesendelser blir det ansvarsfraskrivelse fra instansene. Hvordan skal en som ikke kan norsk kunne gjøre rede for forskjellige ting? Hvordan kan hun vite hvordan hun skal søke om å få forskjellige rettigheter som hun har krav på? Hvordan skal hun greie å få tak i de riktige papirene? Hva når hun heller ikke har noen hjemme som kan hjelpe henne til å søke om for eksempel pengestøtte? Hva om det ikke blir fulgt opp og ordnet med tolk i de forskjellige instansene? Hvordan skal hun komme seg videre i livet når det er så mange store hindringer som ligger i veien? Noen sier at vi strekker oss for langt når vi vil hjelpe slike folk, men hvem skal ellers ivareta den svakes sak? Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg syns det er kjempesynd at de som kommer hit til Norge ikke bruker nok tid på å lære seg norsk ordentlig før de blir opptatt med familie. Det verste er nok for den generasjonen som begynner å bli gammel – der mannen ikke har gitt kona tillatelse til å gå ut og lære språket, eller de ikke har hatt mulighet fordi de har valgt å ta vare på barna sine. Mange har ikke vært ute så mye, de vet ikke hvordan det norske samfunnet fungerer, kanskje er de aleneforsørgere med mye ansvar og lite kunnskap om ting. Si meg hvem som skal ta vare på dem? Det er ikke alle som har en familie som kan hjelpe til eller en venn som kan godt norsk. Jeg blir så oppgitt når jeg hører om folk som trenger hjelp med kan helt enkle ting i hverdagen, og så har de ingen de og få støtte av. Jeg blir så oppgitt fordi jeg så gjerne vil hjelpe, men så får jeg ikke lov til å ta på meg ansvar som egentlig ikke er mitt ansvar. Det er klare skriv som skiller ansvaret mellom ulike nivåer. Jeg skulle ønske at enhver person hadde hatt en kontakt som kunne hjelpe dem til å klare å ivareta sine rettigheter, slik at de også kan få leve et fullverdig liv som mange av oss ressurssterke gjør. Kanskje alle ressurssterke som har kapasitet og driv burde aktivisere seg i frivillighetssentral. Jeg tror det vil være en stor fordel om ressurssterke mennesker med tospråklig bakgrunn ville bli med. Så får vi også håpe at mennesker som trenger hjelp, ikke er redd for å ta imot hjelp. Og det er klart at det blir enklere å ta imot hjelp dersom den man får hjelp av er en som kan ens eget morsmål. Om alle hjelper til så mye de kan, så kan det bety en stor forskjell for de svake! Osloborger SI DET I FAGBLADET Dette er lesernes egne sider for korte innlegg om aktuelle temaer – maks 4000 tegn inkludert mellomrom. Vi forbeholder oss retten til å kutte i manuskriptene. Navn og adresse må oppgis, også når navnet ikke skal offentliggjøres i bladet. Send debattinnlegg til debatt@fagforbundet.no eller i posten til Fagbladet, postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo. Fagbladet 9/2011 > 55 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2011 fbseksjonKIR