– Forstår litt mer Nylig ble Belgis Abdullahzadah og Benazir (1,5 år) stoppet i døra ut av barnehagen. En nabo hadde sett henne gå i pøsregnet, og tilbød seg å komme og hente henne. Sånt skjer på Vigeland i Lindesnes kommune. Stadig vekk. LINDESNES Lindesnes kommune har 4700 innbyggere. Fra 2001 til 2011 er det bosatt 115 flyktninger fra fem nasjoner, de fleste fra Afghanistan, Burma og tidligere Jugoslavia. Tekst og foto: TITTI BRUN Lindesnes tar imot drøyt ti flyktninger årlig. Ingen trenger sosialhjelp. Når de har lært nok norsk, arbeider de en dag i uka, mens de tar det lovpålagte introduksjonsprogrammet for flyktninger. De arbeider enten i en barnehage, på sykehjemmet, i teknisk etat eller i en privat bedrift, alt ettersom hva som passer best for den enkelte. – Alle skal inn i ett eller annet, fordi praksisplassen gir et nettverk, både for å få fast jobb og sosialt, sier flyktningkonsulent Janet Michaelsen. Sola steker utenfor det nesten-nye Lindesnes kulturtorg. Busstasjonen er like ved. Stadig hilser folk på Janet. Unggutten fra Burma, som går på idrettsfag på videregående, småjogger storsmilende forbi. En afghansk familiefar kommer bortom for å få en underskrift. Også han smiler og takker med hånda på hjertet. Vi hilser og gratulerer med dagen; det er id-ul-fitr, avslutningen av ramadan, i dag. – Folk er fornøyd. Dette er et lite sted, og nye innbyggere kommer fort inn i lokalmiljøet. Barna gjennom skole, lek og fotball. De voksne gjennom naboer, kontaktpersonen og praksisplass, forteller Janet. Det er så enkelt – Hva vi gjør? Vi følger vel hjerte- og magefølelsen for hva som er best for den enkelte. Vi legger et brev i postkassa til alle naboene og forteller litt om de nye som kommer. Hvor de er fra, hvor mye norsk de kan. Litt om barna og hva de voksne skal gjøre, forklarer Janet. Det høres veldig enkelt ut. – Dessuten får alle en kontaktperson som kan hjelpe til i begynnelsen, og ofte blir de familievenner. Noen av de enslige, unge flyktningene har fått være med en nabo på fisketur og hyttetur. På bilder fra turene stråler noen burmesiske jenter. De kommer fra forferdelige forhold i Malaysia, dit de hadde rømt. De er flyktninger med asylstatus, det innebærer høyeste grad av beskyttelse. Familiekontakt Bortover veien kommer afghanske Belgis Abdullahzadah og Benazir, sammen med sin norske kontaktperson Gerd Reme. – Belgis er blitt en del av familien, og lille Benazir er mitt åttende barnebarn, smiler Gerd. – Jeg kaller henne mamma. Hun forklarer meg norske vaner, og lærer meg om samfunnet. Gerd prøvde å lære meg å sykle, men jeg slo meg så mye at jeg tør ikke mer. Jeg vil heller lære å kjøre bil med fire hjul, ler Belgis. – Tidligere jobbet jeg rett ved et mottak for enslige, mindreårige flyktninger. Jeg så dem ofte gå alene langs veien, og tenkte at det må være tungt å være alene i et nytt land. Så da Janet spurte om jeg ville være kontaktperson, sa jeg ja. Sånn traff jeg Belgis. Nabostøtte Afghanske Fatima Haidari og lille Rahele (2) så Gudrun Tjorteland allerede andre dag på sitt nye bosted. Da satt Gudrun bak skranken i banken. – Hun hjalp meg masse allerede da, sier Fatima. Janet spurte Gudrun om hun kunne tenke seg å være kontaktperson. Gudrun er nabo og hadde fått lapp i postkassa om den nyinnflyttede lille familien, og svarte også ja. Hun hjelper til med å lese post, handle gardiner FLYKTNINGTJENESTEN • Kobler besøksvenn/familie/naboer til de nyinnflyttede. Sender ut nabobrev med navn på kontaktperson i flyktningtjenesten. Bygger generelt opp et sosialt nettverk også via fritidsaktiviteter. • Arrangerer månedlige flerkulturelle kjøkken som møteplass. • Tar kontakt med arbeidsplasser og anbefaler dem å prøve ut de nyinnflyttede. De lager en enkel avtale med nykommeren, kommunen og arbeidsplassen. Tilbakemeldinger viser at de enkle skjemaene gjør det lett å si ja til utprøving. • Introduksjonsprogrammet er et pliktig toårig program som legger vekt på norskopplæring, utdanning og arbeidspraksis. Janet Michaelsen, flyktningkonsulent 16 > Fagbladet 9/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON