Gjesteskribent To tragiske begivenheter kom til å prege avslutningen av sommerferien i det internasjonale nyhetsbildet: Terrorangrepet i Norge og masseopptøyene i London. Når ulikheten blir for stor Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Mens folket her i Norge viste et imponerende samhold og en sterk fellesskapsfølelse i møte med sitt terrorangrep, ble opptøyene i Storbritannia illustrasjoner på stadig mer foruroligende forskjeller og konflikter i samfunnet der. Krisene som rammet Norge og Storbritannia var svært ulike. Tragedien – med 77 drepte – var udiskutabelt mye større i Norge. Men bak den sto etter alt å dømme en enkelt høyreekstremist. Og mot ham sto både det politiske miljøet og befolkningen for øvrig imponerende samlet. Opptøyene i London innebar åpenbart også grov voldskriminalitet som det må bli rettsvesenets oppgave å følge opp. Men det sto hundrevis, om ikke tusenvis, av frustrerte innbyggere bak det. Opptøyene avspeilet svekket tillit og samhold i et land som har fått Vest-Europas største økonomiske forskjeller. Motsetningene og utfordringene illustreres også av den intensiverte partipolitiske striden som fulgte etter opptøyene. Den konservative statsminister David Cameron forsto opptøyene som ren vinningskriminalitet, og kjørte en knallhard lov og orden-linje mot dem. Labour-lederen Ed Miliband gikk langt i å framheve de sosiale årsakene – og tillegge regjeringen ansvaret for dem. Masseopptøyene i Storbritannia er under kontroll for denne gangen. Men det er ikke den underliggende situasjonen som gir grunnlag for kriminalitet og nye sammenstøt – både i Storbritannia og andre store land i Vest-Europa. Vi har de siste tiårene innenfor EU sett en illevarslende utvikling. Fagbevegelsens stilling og offentlige velferdsordninger svekkes i land etter land. Resultatet er blitt hardere konkurranse – og raskt voksende forskjeller. Stadig flere mennesker har blitt presset ut av arbeids- månedlige sosialutbetalinger til familier med mange barn. Forslagene har vært begrunnet med at det i dag er et personlig valg for foreldre hvor mange barn de vil ha. Men det er som kjent fortsatt ikke noe personlig valg for barn om og i tilfelle hvor de vil bli født. Faren er åpenbart stor for enda større forskjeller og enda større frustrasjon i neste generasjon. Det er for så vidt konsekvent etter «Utviklingen snudde etter de rødgrønnes valgseier i 2005: De siste fem årene har forskjellene i Norge blitt mindre.» markedet og inn i gettoliknende bydeler á la dem hvor opptøyene i London startet. Forskjellene i Storbritannia økte også under Blairs og Browns New Labour-regjeringer på 1990- og 2000-tallet. Men de kulminerte etter regjeringen Camerons tiltreden i fjor. Et svært alvorlig utslag av det er dramatisk økning i kostnadene for å ta høyere utdanning. Med lengre vei fram til utdanning, og et hardere arbeidsmarked for dem uten utdanning, svinner håpet om et bedre liv faretruende raskt for underklassen og deres barn. Regjeringen Cameron har trukket den enkelte innbyggers ansvar for egen situasjon langt, både økonomisk og moralsk. Regjeringen har blant annet advart arbeidsløse mot å få barn, og foreslått tak på tidligere utspill om enkeltindividets ansvar for seg og sin familie når regjeringen Cameron nå truer med å kaste familiene til mennesker som blir dømt for deltakelse i opptøyene ut av offentlige boliger. Men det vil åpenbart også slå svært urettferdig ut for mange vanskeligstilte mennesker uten noen skyld i opptøyene. Og det vil like åpenbart gi stor fare for ny kriminalitet – i en situasjon hvor mye av gevinsten fra offentlige kutt direkte eller indirekte vil gå med til å dekke kostnadene for opptøyene. Tilfellet Storbritannia er foruroligende nok i seg selv. Men det blir enda mer urovekkende fordi det bare er det mest iøynefallende eksemplet på det nye og hardere VestEuropa vi ser etter finanskrisen. Arbeidsløsheten blant unge er for 52 > Fagbladet 9/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON