Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK Stridbar og stolt foregangsmann Johannes Gulbrandsen, eller «Johs.» som han gjerne undertegnet med, var Norsk Kommunearbeiderforbunds første hovedkasserer. Hans karriere i toppledelsen ble kort, selv om han var en betydelig person. Verdens verste mamma Sommeren som forandret alt er over. Sommeren som for alltid endret perspektivet på hva som er vanskelig. Når regnet plutselig og uvarslet høljer ned når jeg skal sykle hjem etter jobb. Når restskatten slår inn. Og ikke minst når tenåringen syns jeg er den verste mammaen som fins. En mamma som ikke forstår at det er helt nødvendig å være sent ute hver kveld for å treffe venner. Når tenåringens kropps tydelige tale er: HVA skal hun mase om nå, da? Verdens verste mamma tenker: Det er jo sant. Det er alltid noe å mase om. Hvorfor har han ikke tatt ut av oppvaskmaskinen? Hvorfor har han ikke vasket også nedi doskåla, når han endelig etter mye mas vasket badet? Mens han svarer at jo da, han har vasket nedi. – Nei, det har du ikke. – Jo, det har jeg, svarer tenåringen. – Nei, det har du ikke, kom og se. Motvillig kommer han og får tydeligvis en åpenbaring. – Jøss, mener du helt nedi der hvor det er vann? Denne verdens verste mamma som er helt på jordet i forhold til å skjønne at tidsbegrepet er veldig forskjellig for tenåringer og mammaer. Tenåringen mener rommet nettopp var ryddig; det bare er litt rotete akkurat nå. Mens mammaen ser inntørka brødskalker og brukte klær spredd utover, inklusive en uutpakket bag som inneholder gud vet hva etter siste ferietur. Bare det ikke yngler og begynner å krype, tenker denne verste mammaen. Så slår den inn. Sommeren som for- andret alt. Og denne mammaen løfter blikket og fatter – atter en gang – hvor utrolig heldig hun er som fortsatt får være verdens verste mamma for sine gutter. TITTI BRUN Et av de avgjørende slagene mellom de revolusjonære og den gamle reformistiske retningen i fagbevegelsen, fant sted på Arbeidsmandsforbundets landsmøte i 1918. Ettersom møtet ble avholdt midt under spanskesyken, gikk det faktisk på livet løs for deltakerne. På avslutningsdagen var 15 av delegatene sykmeldt, mens fire var døde og ble sendt hjem i kiste på forbundets regning. Fasiten i den politiske protokollen ble at de revolusjonære vant flertallet, slik de også gjorde på Arbeiderpartiets landsmøte samme år, i kjølvannet av den russiske revolusjon. En annen viktig beslutning var vedtaket om å opprette en egen «industrikomité» til å utrede et eget forbund for kommunearbeiderne i Norge. I spissen for dette arbeidet sto reformistene eller «høyresosialistene» Gunnar Sethil og Johs. Gulbrandsen. Disse to nære medarbeiderne ble i 1920 valgt som det nye forbundets første fastlønnede tillitsmenn, som henholdsvis formann og kasserer. Som sin meningsfelle var også Gulbrandsen ved stiftelsen en erfaren tillitsmann, og var alt i 1915 valgt til formann i Vegvesenets Arbeiderforening i Kristiania. En forening som da var splittet og i full oppløsning, inntil den under Johs’ lederskap igjen ble samlet og stående i Landsorganisasjonen. I NKAFs første år var kampen omkring forbundets internasjonale tilknytning det fremste stridspørsmålet. Mens ledelsen ønsket å bli stående i den såkalte Amsterdam-internasjonalen, vant opposisjonen, med Gulbrandsens motstander og veivesenkollega Einar Gerhardsen i spissen, fram for tilslutning til Moskva-internasjo- nalen (Komintern). Særlig i den lokale foreningen, der Gerhardsen hadde overtatt formannsklubba, utkjempet de to fløyene durabelige slag om dette. Den senere landsfaderen beskrev selv bataljen veiarbeiderne imellom i et referat: «Men vi var ikke ferdige med striden. Etter at Moskva-tesene kom, blusset den opp igjen, og i 1921 kom det forslag om å melde foreningen ut av partiet. Framstøtet ble slått tilbake på et stormende møte, et av de verste jeg har vært med på.» Striden toppet seg på landsmøtet i 1922, der de revolu- sjonære mobiliserte for sine fremste mål – å fjerne Gulbrandsen fra styret og få Gerhardsen inn som sekretær. Johs. var nemlig medlem av det sosialdemokratiske partiet, og hadde tillitsverv der. Avsettelsen var rent politisk, for hans skjøttelse av økonomien var uklanderlig. Ikke minst var det hans fortjeneste at NKAF, ved internasjonal støtte fra nordiske søsterforbund, bestod ildprøven under storstreiken i 1921. Johannes Gulbrandsen bekledde senere en rekke tillitsverv lokalt, og ble etter partisamlingen i 1927 tatt inn i varmen som forbundets revisor. Stridbar og stolt av natur var han nok, men rollen som foregangsmann i fagbevegelsen kan ingen ta ifra ham. REFORMIST: Johs. Gulbrandsen (1885–1964) var en av NKAFs fremste grunnleggere. Fagbladet 9/2011 > 55 fbaargang2011 fbseksjonSAM