Portrettet Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: ANNE MARIT NYGAARD HELLEBUST 20 > Fagbladet 10/2011 Forsker, forfatter, politiker og Sør-Afrika-ekspert. Nå har Liv Tørres også blitt generalsekretær. Selv vil hun helst kalle seg aktivist. Folkets nye hjelper Liv Tørres Alder: 50 år Familie: Skilt. To døtre (17og 23 år) Yrke: Statsviter Aktuell som: Ny generalsekretær i Norsk Folkehjelp – Jeg har ikke noe forhold til titler, sier Liv Tørres, denne aller siste hverdagen før hun kan begynne å kalle seg generalsekretær. – Skulle jeg valgt selv, måtte det være «aktivist». Jeg vil se resultater av det jeg gjør. Men jeg er ikke en sånn aktivist som står utenfor gjerdet og roper. Jeg prøver å bruke mange ulike virkemidler for å oppnå det jeg vil, både fra utsiden og fra innsiden. Hun har så absolutt vært på innsiden det siste halve året. Som politisk rådgiver for arbeidsministeren har hun hatt innpass i maktens aller innerste sirkler. Med mange år bak seg i Østensjø Arbeiderpartilag og fartstid fra fagbevegelsens egen forskningsstiftelse, FAFO, hadde hun både partiboka og kredibiliteten i orden da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm ringte henne om jobben. – Jeg tenkte «yess, dette har jeg lyst til». Det er en regjering jeg politisk hører hjemme i, og fagfeltet var jo mitt eget: Arbeidsmarked, fagbevegelse, sosial dumping. Det føltes veldig riktig, sier Liv Tørres. Seks måneder ble det i Arbeidsdepartementet, fra januar til juli. Hun skulle gjerne vært der lenger, men tilbudet om generalsekretærjobben i Norsk Folkehjelp, eller Folkehjælpa, som østkantjenta Liv sier, var av den sorten hun ikke kunne si nei til. Derfor står hun på kontoret sitt fredag 22. juli og pakker de siste sakene sine ned i plastposer. Hun tar følge med en kollega ned trappa, sier «ha det» i resepsjonen, og går alene ned i garasjen. Hun putter posene i bilen, og går rundt for å sette seg bak rattet. Så kommer smellet. Så kraftig at det synger i ørene og rister i bakken. Det må være en arbeidsulykke, forteller den delen av Livs hjerne som prøver å finne en rasjonell forklaring. Hun vet at de holder på med noen sprengningsarbeider i nærheten. Noen må ha feilberegnet dynamitten. Alarmen går. Hun må komme seg ut av garasjen. Trekker kortet sitt og går gjennom sikkerhetsslusene som fører inn igjen til trappene. Der inne forstår hun at det ikke er snakk om en arbeidsulykke. Det finnes ingen rasjonell forklaring. Veggene er borte. Det er røyk og støv overalt. Hun teller trappetrinn til hun vet hun er oppe på bakkeplan. Synet som møter henne der oppe er det som sitter sterkest igjen. Hun ser tvers gjennom høyblokka. Alt er borte. Der hun vet at kollegaen hennes sto, er det tomt. Ute på plassen er det bare stillhet. Aske, papirbiter og støv faller langsomt gjennom lufta. Norsk Folkehjelp har drevet redningsaksjoner og solidaritetsarbeid hjemme og ute i over 70 år. Det er denne organisasjonen Liv Tørres er på over vei til denne svarte julidagen. Hun har jobbet der før, som leder av internasjonal avdeling. Solidaritetsarbeid og internasjonal fagbevegelse er hennes hjemmebane. Hun har skrevet bok om fagbevegelser verden over og har – bokstavelig talt – vært gift med den sørafrikanske fagbevegelsen COSATU. ANC var fortsatt forbudt, og Mandela satt i fengsel da Liv Tørres kom til Sør-Afrika i 1987 med sin daværende ektemann som skulle jobbe på konsulatet. Den unge statsviteren fbaargang2011 fbseksjonHEL