Jeg engasjerer meg voldsomt hvis jeg føler at noen ikke blir hørt, at noen blir tråkka på. grep muligheten hun fikk i tid og rom og skrev doktoravhandling om COSATUS rolle i kampen mot apartheidregimet. – Jeg falt pladask for sørafrikansk fagbevegelse da jeg kom dit, forteller hun. Så pladask falt hun at hun i 1995 giftet seg med en av fagforeningslederne i COSATU. Etter mange år der hun vekselvis bodde i Sør-Afrika og pendlet mellom Oslo og Johannesburg, ble de to skilt i 2008. Han er far til hennes yngste datter. Hun er bonusmor til hans to barn fra tidligere. Sør-Afrika er fortsatt hennes andre hjemland. – COSATU hadde en imponerende politisk kraft. Den var spydspissen i antiapartheidbevegelsen. Ekstremt operativ og ekstremt taktisk. De var veldig flinke til å rekruttere og mobilisere, og valgte sine aksjoner med stor omhu. De lærte meg mye om politiske strategier og valg av virkemidler, sier Tørres. Å være vitne til historien som ble skrevet de årene hun bodde i Sør-Afrika har også vært med på å gi henne troen på at det nytter å kjempe mot urettferdighet. Det er det som driver henne, sier hun, engasjementet mot urettferdigheten. – Det er masse småting i hverdagen jeg ikke gidder å bry meg om, men jeg engasjerer meg voldsomt hvis jeg føler at noen ikke blir hørt, at noen blir tråkka på, sier Liv Tørres. Hun har alltid vært sånn. Engasjert og utålmodig. Hun vil at ting skal skje raskt. Mens hun bodde i Sør-Afrika, hang sikkerhetstrusselen over henne hele tiden. Hun måtte holde øynene åpne, sjekke hvor nødutgangene var, og forsikre seg om at ikke den samme bilen lå bak henne på veien hele tiden. – Her hjemme har jeg aldri hatt den samme alarmberedskapen. Når jeg var hjemme i Oslo på ferie, kunne jeg puste friere, være mer avslappet. Det har forandret seg etter 22. juli. Da stillheten utenfor Regjeringskvartalet ble erstattet av kaos noen sekunder etter at Liv Tørres hadde kommet seg ut av høyblokka, gikk hun rett i operasjonsmodus. Hun beveget seg mot Youngstorget, traff partikolleger underveis, og snakket i telefonen mens hun gikk. Fikk varslet statsråden og departementsråden, og fortalt døtrene sine at hun var i god behold. Tanken på kollegaen hun hadde sagt farvel til i trappa, prøvde hun å skyve vekk. – Det å jobbe er nok en måte å håndtere ting på. Så lenge det er noe du må gjøre, eller kan gjøre, holder du følelsene litt på avstand. Hun og kollegaene arbeidet fra en leilighet på Grønland den kvelden. Der fikk de også beskjeden om at noen skjøt på Utøya. Liv Tørres hadde vært der dagen før sammen med sin eldste datter. De hadde hilst på de frivillige fra Norsk Folkehjelp Hadeland som hadde ansvaret for saniteten der, slik de har hatt i tjue år. Båndene mellom arbeiderbevegelsen og Folkehjelpa er tette, og har nok blitt enda tettere etter 22. juli. Det er et fellesskap i verdier og røtter som det er en sterk bevissthet om. – Hadelandslaget gjorde en formidabel innsats på Utøya, sier Liv Tørres, og forteller at det er det første lokallaget hun skal besøke i sitt virke som generalsekretær. Hadelandslaget mistet en frivillig på Utøya. Tørres mistet en nær kollega i bombeeksplosjonen. Møtet med dem blir en bro fra den gamle jobben over til den nye. – Jeg er ekstremt opptatt av at saniteten og frivilligheten skal få bedre rammer. Der har Folkehjelpa et av sine tyngdepunkter, og det er kanskje også der jeg har mest å lære, sier Liv Tørres, som planlegger å tilbringe sitt første år som generalsekretær på en slags norgesturné. Og så skal hun gå på livredningskurs. Der hun sitter med sine store afrikanske smykker, cigarillen mellom fingrene og cola light’en på bordet, er det faktisk litt vanskelig å se henne for seg som deltaker i en leteaksjon i påskefjellet. – Jeg blir kanskje ikke verdens beste livredder, smiler hun. – Men jeg skal i hvert fall gå kurs og lære hvordan saniteten jobber. Så får vi se om jeg duger. 22 > Fagbladet 10/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL