Gjesteskribent I september skulle jeg holde konsert med Queendom på utestedet Stratos, på toppen av Arbeiderparti-bygget i Oslo. Mens vi ventet på heisen, så vi unge mennesker fra AUF som løp fram og tilbake med pizzaer, brus, flyers og roser. Norge, hvor går du nå? Hanna Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, kommentator og debattant. Det var tydelig at det var valgkampinnspurt. Ungdommene så ivrige og glade ut der de løp inn og ut av dørene. Jeg spurte en av ungdommene om de skulle jobbe hele natta. – Ja, sa hun, nesten litt sjenert. – Det går bra, vet du. Det er første gang et valg har gitt meg så mye krefter. Da vi kom inn i heisen som skulle ta oss elleve etasjer opp, slo et stort svart/hvitt bilde mot oss fra fakkeltoget etter drapet på Benjamin Hermansen. Heisen bevegde seg i sneglefart oppover, og vi begynte å snakke om den kalde februardagen i 2001 hvor 40.000 osloborgere gikk i fakkeltog. Jeg husket hvordan det var. At jeg holdt en appell med en stemme som holdt på å briste av sorg og av redsel. Jeg husker jeg tenkte at nå blir Norge aldri det samme igjen. Alle faklene, alle sangene, alle tårene sitter som brent fast i hukommelsen. Jeg husker Holmliaungdommene som sto sammen i sorgen, som lagde sanger og som skrev boka Hør’a. Tekster om vennskap, tilhørighet, savn og kjærlighet. Jeg husker hvordan vi måtte roe ned redde ungdommer i Afrikan Youth In Norway-nettverket. Vi sa at de ikke måtte være redde, og at de måtte ta vare på hverandre. Det var så mange spørsmål og så få svar. I januar, ti år etter, sto vi igjen på Youngstorget. For å minnes Benjamin. Det var like kaldt, men stemningen var en annen. Kanskje var alle litt lettet over at det ikke hadde skjedd igjen. Statsministeren taler. Venner av Benjamin holder appeller, og Traces gospelkor synger Oh Mary don’t you weep. Moren til Benjamin blir intervjuet i Aftenposten. «Dette kunne godt ha hendt i dag,» sa hun. Og videre: «Vi vil jo ha et samfunn hvor det er plass til alle. Nå møter for eksempel mennesker med mørk hudfarge eller muslimer fordommer; for 60 år siden ble jøder forfulgt. Dette er rasisme.» (Aftenposten, 26.01.11) Så kommer 22. juli. Seks måneder etter minnemarkeringen til Benjamin Hermansen. 77 mennesker er far som er domorganist og en mor som sang i kirkekoret. Jeg kjenner dette rommet godt, men har aldri sett det så fullt av mennesker i alle farger, med ulikt livssyn. Imamer gir prestene i kirken varme håndtrykk. Jenter i hijaber tenner lys, jøder ber foran alteret, ikke-troende tyr til kirkerommet og alt er, ja, alt er som det skal være. 29. juli står jeg ved Rådhusplassen sammen med 200.000 mennesker. Rosene løftes mot himmelen. Alt er så stille, så uendelig vakkert midt i all sorgen. Vi begynner å synge Til ungdommen, og en iransk mann ser på teksten sammen med meg. Han kan den ikke, men synger med så godt han kan. «Den sangen er vakker,» sier han til meg med tårer i øynene. «Jeg kjenner hvordan jeg for første gang er stolt over å være norsk.» døde, og mange er alvorlig skadet. En mann ville ramme vårt fredelige multikulturelle samfunn. Det er ikke til å begripe, og umulig å forstå. 24. juli tenner jeg lys i domkirken. Jeg setter meg på en av kirkebenkene og ser på menneskene i det store, vakre rommet. En kirke jeg selv har vokst opp i, med en Jeg kjenner hvordan jeg for første gang er stolt over å være norsk. Kanskje nettopp fordi tilhørigheten alle føler oppe i tragedien, er så uendelig mye større enn oss selv. At det ikke spiller noen rolle hvem du er eller hvordan du ser ut når samfunnet blir så hardt rammet. At jeg faktisk uten skam kan si at jeg er hundre prosent norsk og hundre 56 > Fagbladet 10/2011 fbaargang2011 fbseksjonHEL