Det vet ikke Phong når alt går i    klare seg. Enn så lenge blir han boende svart. Han våkner på sykehuset til et liv i mørke. Uten hender. Med store smerter og verkende brannsår. Den unge 15årige kroppen overlever – med dype arr. – Jeg er ikke lenger glad på bursdagene mine. Det er blitt en vond dag, sier han. 80 millioner udetonerte bomber Phong Savadh er en av mange som dør eller lemlestes i Laos hvert år. Av 40 år gamle bomber etter Vietnamkrigen. Verdens mest klasebombede land lider av matmangel fordi den fruktbare jorda er livsfarlig å dyrke. Det ble sluppet ut ufattelige 240 millioner bomber; 30 prosent er fortsatt utdetonerte – man vet bare ikke hvilke. – Jeg vil gjøre mitt til at ingen bruker klasevåpen mer. Phong syns det er flaut å bli tatt bilder av, han vet ikke lenger hvordan han ser ut. Men han stiller opp. Han vil vise oss sin hverdag. Grensen går ved matsalen. – Jeg ser ikke hvilken mat som serveres, og jeg greier ikke å spise pent. Hvis det er suppe kan jeg helle fra skålen. Hvis det er noe annet, må jeg ta på protesen med kroken. Jeg liker den ikke. Den gjør vondt og er vanskelig å håndtere, sier han. Uten familie Phongs mor døde i en trafikkulykke en måned etter at bomben eksploderte i hendene hans. Faren hadde allerede forlatt dem. Phong har ingen som kan ta seg av ham og hjelpe ham i hverdagen. Vi treffer ham på et rehabiliteringssenter i hovedstaden Vientiane. Etter et langt sykehusopphold kom han til den ideelle organisasjon Cope for opptrening. På senteret får skadede tilpasset proteser, og trenes til å takle den nye livssituasjonen. Cope tilbyr også opptrening av blinde. I en egen sal på senteret vises klasebombenes gru for besøkende i hovedstaden. Det er snart fire år siden Phong kom hit. Nå er han 19 år, men fortsatt vet ingen hvordan hans hverdag skal bli. Uten syn og hender er det vanskelig å i hjørnet av sovesalen. – Akkurat nå er jeg alene. Tilbudet til blinde er stengt for sommeren, og de andre har reist tilbake til familiene sine. Balansetrening Tapp, tapp, sier blindestokken. Phong følger oss rundt på senteret. – Jeg hadde hørt om bombene, men visste ikke hvordan de så ut. Jeg ville se hva som var inni. Kanskje moren min kunne bruke den på kjøkkenet, forklarer Phong på vei inn i proteseavdelingen som laget hans håndklo. Den som han ikke liker fordi den hemmer bevegelsene hans. Dessuten kan han ikke danse breakdance med dem. Å danse er gøy, men dessverre får han ikke trent så ofte. Det morsomste er når han en sjelden gang blir fulgt til trening sammen med andre dansere. Inne i et av rommene måler han arealet ved å skritte opp hvor langt det er til han støter på noe. Noen ansatte bærer bort en benk. Den laotiske legen som har sittet dypt konsentrert over en journal, ser opp fra arbeidet. Så danser Phong for oss. Til musikken inni hodet sitt. Lærer seg engelsk Tapp, tapp, vi passerer hengebroen som er hengt opp for at menneskene som har mistet en arm eller et bein skal trene for å takle livet i landsbyene igjen. Der elver og juv ofte forseres med en hengebro. Det er lett å miste balansen når en kroppsdel er borte. Vi får se sovehjørnet hans. Et oransje håndkle henger pent over sengegjerdet. – Her hører jeg musikk. Når jeg ikke er og snakker med dem på besøkssenteret. Det er måten jeg har lært litt engelsk på. Jeg vil gjerne lære mer. – Det er vanskelig å holde orden; jeg håper det er rent nok, sier tenåringen Phong. Det er ikke lett å vise fram hverdagen sin, når man ikke ser den. GOD TRENING: Å danse er gøy. SOVESALEN: Phongs private hjørne. Støtt tv-aksjonen: 8380.08.09005 – Det er matmangel fordi store landområder ikke kan dyrkes på grunn av udetonerte bomber. Jeg så hvordan Phong Savadhs liv er totalt forandret på grunn av krigen som skjedde lenge før gutten ble født. Stein Guldbrandsen i Fagforbundet ble sterkt berørt av lidelsene han så da han besøkte Laos for å se Norsk Folkehjelps arbeid med å rydde miner og bomber. Fagforbundet har en samarbeidsavtale med Norsk Folkehjelp, der 400.000 kroner går til å betale lønn til de laotiske minerydderne. I tillegg har Fagforbundet gitt en krone for hvert yrkesaktive medlem til tv-aksjonen. Les mer på fagbladet.no/TVaksjonen_2011 Fagbladet 9/2011 > 15 fbaargang2011 fbseksjonKIR