prosent etiopisk. Fordi det er sant. Fordi det er sånn. Fordi i Norge er det lov å føle det sånn. Uten skam. I hvert fall for en stund. Så kom 11. september og tiårsmarkeringen for terroren som rammet New York. Og de pårørende sier det som gjør så vondt å høre. Det føles som i går. Smerten er enda større nå enn den var da. Jeg kjenner på hvor absurd tanken er at vi nå skal forme våre egne minner, vårt eget minnesmerke, og for hvert år vil vi minnes tragedien. Hvert år vil det som skjedde slå oss i hjertet som en hammer, hvert år vil de som mistet sine barn få følelsene revet opp igjen i sår som kanskje aldri vil slutte å blø. Muslimhatet fikk lov til å vokse seg stort etter tvillingtårnenes fall. I Norge ryddes rosene bort, og tegnene på at noe har skjedd, vil bli utydeligere for oss. Rasismen forsvinner ikke, men kanskje vi kan møte hverandre med andre blikk nå enn før 22. juli, med mer åpenhet for hverandre, for vår neste? Dagen etter kommunevalget våknet vi opp til en ny virkelighet. På Facebook sirkulerte denne meldingen: «Stakkars Carl I. Hagen! Nå må han tilbringe de neste fire årene sammen med 5 pakistanere, 3 somaliere, 2 iranere, 2 arabere, 1 inder, 1 tamil, 1 nigerianer, 1 svenske og 40 norske multikulturalister.» Det er tid for forandring. For synlige minoriteter i politikken. I Etiopia sier de: Kas ba kas unkulal begrojehedal. Det betyr. Litt etter litt begynner egget å gå. La oss gå framover, mot et samfunn der politikken og samfunnet for øvrig speiler det mangfoldet vi lever i, og der folk kan føle seg hundre prosent som en del av dette samfunnet, uansett hvor de kommer fra. BLOMSTERHAV: Folk strømmet til plassen foran Oslo domkirke for å minnes de drepte i terrorangrepene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Fagbladet 10/2011 > 53 Foto: Erik Johansen, Scanpix fbaargang2011 fbseksjonKON