På Skogskyrkogården i Stockholm er det en tanke bak hver detalj. Her skal ikke de besøkende verne seg mot døden, men forsone seg med den. Kirkegården er et sted der de levende finner trøst i naturen. Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Foto: MARIA ANNAS SJELEFRED  i liv og død På Tunnelbanans stasjon Skogskyrkogården ser man rett inn i en stor skog bak en mur på den ene siden og gravsteinsutsalg på den andre. Inne på den enorme kirkegården er alle velkomne i sorg; refleksjon eller som turgåer og kikker. Her kjører begravelsesfølger, og pent kledde sørgende går til et av de fem kapellene på området. Her jogger folk eller går på tur. Området har en sykkelvei, og hver helg har Storstockholms Lokaltrafiks egen rute gjennom kirkegården, med egen bussholdeplass. Mur med respekt Muren blir lavere jo nærmere Skogskyrkogården besøkende kommer. Den furukledde åsen med sin åpne flate, åpenbarer et sakralt MONUMENTHALLEN: Skogskrematoriet inneholder tre separate kapell, et felles krematorium og en åpen monumenthall. landskap. Skogskyrkogården er et sted for de levende, med naturen som støtte i sorgprosessen.  Den fire kilometer lange muren rundt Skogskyrkogården er i stor grad oppført som nødhjelpsarbeid på 1920-tallet da arbeidsløsheten var skyhøy, forteller kirkegårdsforvalter Mats Larsson ved kirkegårdsforvaltningen i Stockholm kommune.  Like mye mur ligger under jorden som over. Den og stedet innbyr til respekt, og vi har ikke vært plaget med at den blir tagget ned. Trofaste ansatte En del av kirkegården stelles av kommunen, i tillegg til at de har ansvaret for krematoriet og for kistebegravelsene. Den andre halvdelen stelles av private entreprenører på oppdrag fra Stockholm kommune. Habib Jobe og Jana Kahanen er to av tre heltidsansatte kirkegårdsarbeidere. Jobe står > 30 > Fagbladet 11/2011 fbaargang2011 fbseksjonKIR