Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK De glemte nestlederne I Kommuneforbundets første mannsalder var det nærmest en regel at gammelformannen ble etterfulgt av sin nestleder når tida var inne for et vaktskifte. Den uskrevne regelen i hjelpepleiernes NHF var snarere omvendt. Visning Skal du flytte? spurte naboen. Jeg møtte henne i trappa mens jeg sleit på en steintung banankasse full av bøker. Men jeg skulle ikke flytte. Jeg skulle bare ha visning, altså slippe fremmede folk inn i hjemmet mitt i håp om at de skulle få en uimotståelig trang til å kjøpe det. Problemet er at det er ingen på hovedstadens overopphetede boligmarked som vil kjøpe et hjem. Her kjøper man bare objekter. I hvert fall sier eiendomsmekleren min det. Han har til og med gitt meg en liste med tips til hvordan jeg kan omskape hjemmet mitt til et objekt. Rent og ryddig er første bud. Så langt er jeg med. Men allerede på punkt nummer to kjenner jeg motstand: Mørke vegger bør males lyse. Male for de som kommer etter meg, og som kanskje har en helt annen smak? Kanskje de liker mørke vegger. Mekleren fortsetter: Private bilder og gjenstander bør fjernes, det samme bør unødvendige møbler, store gjenstander og gardiner. Og det er altså det jeg holder på med nå. Familiebilder fra fine sommerferier, skiturer og syttende mai har for lengst fått plass i kjellerboden. Og veggene fulle av stifter og sorte render levner ingen tvil om at også den hvite veggen må males for at hjemmet mitt skal bli et objekt. Da bildene var borte, så jeg også at den romslige godstolen i hjørnet tok altfor mye plass. Ned i kjellerboden med den. Så var det bokhyllene. Helt klart unødvendige møblerª på meklerspråket. Jeg lar blikket sveipe nedover lista fra mekleren: Personlige gjenstander som tannbørster og tannkrem er ikke å anbefale på visning. Hvor jeg selv skal gjøre av meg, står det ingen ting om. Men jeg må definitivt fjernes for at hjemmet mitt skal bli et objekt. SIDSEL HJELME Ifagbevegelsens demokrati fins det tross alt ingen odelsrett på tillit og lederskap. Og uttrykket mannsalderª fra det gamle bondesamfunnets tid, passet ellers dårlig i det sterkt kvinnedominerte NHF. Likevel insisterte hjelpepleiernes pionerer på at det het formann og nestformann når de holdt valg. Når historien skrives, er det ofte glemselen som blir de sistnevntes skjebne til del dersom forventet arvefølge brytes ved valgene. Det skjedde helst når det var politikk  eller snarere kravet om ikke-politikk  striden sto om. Eller bataljene om hvilken hovedorganisasjon hjelpepleierne skulle tilknyttes. Lilly A. Musæus, med bakgrunn fra ålesund Sykehus, var den første som ble konstituert som nestformann i NHF, etter generalforsamlingen i 1967. Hun hadde erfaring fra lokalpolitikken i hjembyen, var kjent som modig og frittalende, og etter to år i vervet var hun ikke uten ambisjoner om å overta som leder. Skjønt, hun ville nok vært sjanseløs om hun hadde stilt opp mot den karismatiske organisasjonsbyggeren Elsa Brattli, som mente at nå var hennes tid kommet. Musæus fortsatte som nestleder med Brattli som sjef, og hennes fremste oppgave ble nå å bygge opp en egen krets av forbundet på Sunnmøre. Om Methy Olsen er det sagt at det eneste vervet hun ikke bekledde i løpet av NHFs første par tiår, var forbundslederrollen. Nestformann ble hun de siste fire årene av Brattli-epoken, da hun samtidig var den første lederen av Landsgruppen av hjelpepleiere i geriatri. Olsen var ferdig utdannet hjelpepleier alt i 1966. Og fra 1969 var hun også forbundets aller første kretsformann, etter vedtaket om å danne fylkesvise kretsstyrer.  Vi måtte begynne med en liten og noenlunde overkommeligª krets, og da falt valget naturlig nok på Vestfold som vårt minste fylke, fortalte hun senere. Marit Femmen var blant den nye generasjonen som fikk sine dyrekjøpte erfaringer fra den bitre maktkampen som bølget fram og tilbake under splittelsesårene midt på 1980-tallet. Striden sto om alt fra hvilken rolle og makt generalsekretæren skulle ha, til hvem som egentlig skulle representere forbundet utad. Ikke minst betent var spørsmålet om valg av hovedorganisasjon blitt, der bare antydning om LO-tilnærming fikk noen til å mane fram kommuniststempel og revolusjonsspøkelser. Da den senere lederen Else Vårum Egeberg før landsmøtet i 1983 var blitt presset til å trekke sitt kandidatur, stilte Femmen opp som opposisjonens kandidat. Hun var vel skolert og godt utdannet, som flere andre av de nyeª hjelpepleierne, men tapte kampvoteringen mot den sittende Judith Selnes fra den gamle skolen. Ved neste korsvei kom imidlertid Egeberg sterkt tilbake som ny leder, med Marit Femmen som nestleder. Det var med denne lederduoen ved roret at forbundet valgte å gå inn i YS. Maktkamp: Marit Femmen jobbet for at NHS skulle inn i YS. Det skjedde ikke uten strid. Fagbladet 11/2011 > 61 fbaargang2011 fbseksjonSAM