OVERFØRER PRAKTISK KUNNSKAP: Beboerne på sykehjemmet har levd lenge og lært en masse. De er ikke vonde å be når bygdas unge vil lære. Gunn Kirsti Solbakken ser at elevene lærer på en annen måte når de er på det samiske tunet sammenliknet med skolehverdagen. – Det ligger mye gratis lærdom i selve opplevelsen; det å være sammen med de eldre og se hvordan de arbeider for deretter å prøve selv, mener klassestyreren. For elever i ni–tiårsalderen er det lærerikt bare det å komme til et sykehjem. Her er mange beboere med demenslidelser og andre funksjonstap, og for mange barn er det å bli gammel noe abstrakt. – Jeg tror det er sunt for barna å lære at ting må gå på de eldres premisser. De må for eksempel vente på dem, og de må finne seg i at de gamle ombestemmer seg selv om de i første omgang var enige om hva vi skulle gjøre, sier Solbakken. I tillegg til å lære å omgås eldre mennesker og personer med funksjonstap, syns hun det er fint at de får med seg noen praktiske ferdigheter. – De lærer også mye av alt det Kristine forteller dem, tror Solbakken. Stas å være same Og Kristine Gaup Grønmo forteller så gjerne. Hun brenner for videreføring av de samiske tradisjonene. Og elevene lytter engasjert. Både når hun forteller om hvordan livet er for de gamle, og når hun forteller om sin egen barndom på internat i ei tid da den samiske kulturen ble forsøkt utradert. – Jeg husker hvordan hjertet gråt av hjemlengsel. Om natta klamret jeg meg til lua mi. Det var ingen som kunne trøste, men kofta på veggen ble et substitutt for familien. Barna i Karasjok opplever ikke lenger noen forsøk på fornorsking. Historien om gutten som sammen med sine nederlandske foreldre flyttet til Karasjok, sier noe om hvor sterkt den samiske tradisjonen nå står. – Da han ble spurt om hvilken nasjonalitet han tilhørte, sa han at han var same, smiler Kristine. Flere velger helse og sosial Fra sykehjemmets side er det også viktig å øke rekrutteringen til omsorgssektoren. Kristine Gaup Grønmo tror samarbeidet med barnehagen og skolen er viktig for å ufarliggjøre pasienter, personalet og sykehjemmet. Det holdningsskapende arbeidet har dessuten gjort det mulig å rekruttere ungdommer som støttekontakter til enkelte pasienter som ikke har familie i nærheten. – Jeg har også opplevd at elever etter en god dag på helsesenteret har sagt at de vil bli som oss, legger Kristine til med et stolt smil. Fagbladet 12/2011 > 31 fbaargang2011 fbseksjonKIR