Fokus En tur rundt om til ulike institusjoner og enheter i egen kommune før valget i september, ga meg en grundig oversikt over hvordan livet arter seg for ledere, tillitsvalgte og tilsatte i en Robek-kommune med rundt 18.000 innbyggere. Utforming av politikk i kommunene Harry Herstad Han er tilknyttet Fagforbundet/Kommunekonsult med vekt på utviklingsprosjekter innenfor sykefravær/ arbeidsrettet rehabilitering. Herstad er tidligere fylkesrådmann i Hordaland og rådmann i Stord og Fitjar kommuner. Innenfor kommunegrensen finnes store industrivirksomheter, viktige regionfunksjoner som høgskole og sykehus, gode kommunikasjonsmidler og en brukbar kommunal infrastruktur. Fra naturens side skulle denne kommunen være relativ enkel å administrere, med kort avstand fra utkant til sentrum. Denne kommunen har mye av det som står høyt på ønskelisten til andre kommuner rundt om i landet. Likevel har den havnet på Robeklisten. Det er naturlig å spørre om denne uønskede status skyldes slett styring i kommunen eller av kommunen. Begge forklaringer er aktuelle. De utelukker heller ikke hverandre. På sin veg til Robek-status har denne kommunen valgt å skille viktige kommunale oppgaver ut i egne foretak. Vann og avløp i et foretak, eiendom i et annet. Ansvarsenheten for det overordnede plan- og utviklingsarbeidet sliter med klare kapasitetsproblemer innenfor stramme gebyrinntekter. Kommunen har et sterkt økende avgiftsnivå, men ingen eiendomsskatt. På min rundtur så jeg for eksempel at eiendomsforetaket ikke hadde ressurser til å stå for tilstrekkelig vedlikehold av en eiendomsmasse som allerede før omleggingen til foretak var preget av store etterslep  særlig i skolesektoren. Kommunen mangler videre rundt 100 sykehjemsplasser, samtidig som driften flere steder synes å være pint ned til et absolutt (lovlig) minimum. Som tidligere rådmann kunne jeg raskt konstatere en betydelig avstand mellom institusjonsledelse og kommuneledelse. Særlig synes avstanden mellom de folkevalgte og driftsnivået betydelig. Incitamentene er fjernet eller betydelig redusert, ifølge de tilsatte. Enkelte hevdet også at det ikke lenger nyttet å arbeide smart eller spare på de rette stedene. Organi- Det er innbyggerne, og de ansatte i sine møter med dem, som først oppdager om de politiske lederne har fattet vedtak uten å ha fattet konsekvensene. Det er her regningen i første rekke betales for god eller dårlig planlegging, mangelfullt utredningsarbeid, godt samspill eller dårlig samarbeidsklima mellom de tre partene i kommunen de ansatte, administrasjonen og de folkevalgte. Det er her konsekvensene av statlig overstyring, mangelfull prosess- Navarsete gir tydelige signaler om at en bedre kommune må bygges opp nedenfra og innenfra.ª satoriske grep som kunne effektivisere driften nedenfra, samtidig som tjenestenivået ble opprettholdt eller forbedret, synes fånyttes. Rådmannen pålegges med jevne mellomrom å kutte driftsutgiftene, og henges nærmest ut for ikke å klare dette verken med ostehøvel eller budsjettrulleringer. Hvordan har Stord kommune kommet opp i denne situasjonen? Skyldes det slett styring utenfra av kommunesektoren, med underfinansiering av velferdskommunen, øremerking og sentralstyring av utgiftsnivået? Eller skyldes kanskje denne situasjonen i hovedsak interne forhold  slett eller dårlig styring i kommunen? forståelse og ørkesløs reformiver føles på kroppen. Det er her en stiller seg skeptisk til om det er noe mer å hente gjennom nye, ukvalifiserte og ensidige nedskjæringstiltak på driftsområder der fortjenesten og overskuddet allerede synes tatt ut. Det blir derfor fullstendig galt når kommunens folkevalgte ledelse inntar en tradisjonell statlig autoritetsposisjonª i forhold til administrativ ledelse, tillitsvalgte og tilsatte i egen kommune når løsninger skal utvikles for å komme ut av Robek-listen og over i en posisjon der gode tjenester til innbyggerne  selve formålet med lokalstyret  på nytt skal få hovedfokus. 36 > Fagbladet 12/2011 fbaargang2011 fbseksjonKON