SJELEFRED  i liv og død På Skogskyrkogården i Stockholm er det en tanke bak hver detalj. Her skal ikke de besøkende verne seg mot døden, men forsone seg med den. Kirkegården er et sted der de levende finner trøst i naturen. Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Foto: MARIA ANNAS På Tunnelbanans stasjon Skogskyrkogården ser man rett inn i en stor skog bak en mur på den ene siden og gravsteinsutsalg på den andre. Inne på den enorme kirkegården er alle velkomne, i sorg, refleksjon eller som turgåer og kikker. Her kjører begravelsesfølger, og pent kledde sørgende går til et av de fem kapellene på området. Her jogger folk eller går på tur. Området har en egen sykkelvei, og hver helg har Storstockholms Lokaltrafiks egen rute gjennom kirkegården, med egen bussholdeplass. Mur med respekt Muren blir lavere jo nærmere Skogskyrkogården besøkende kommer. Den furukledde åsen med sin åpne flate, åpenbarer et sakralt landskap. Skogskyrkogården er et sted for de levende, med naturen som støtte i sorgprosessen.  Den fire kilometer lange muren rundt Skogskyrkogården er i stor grad oppført som nødhjelpsarbeid på 1920-tallet da arbeidsløsheten var skyhøy. Like mye ligger under jorden som over, forteller kirkegårdsforvalter Mats Larsson ved kirkegårdsforvaltningen i Stockholm kommune. Trofaste ansatte En del av kirkegården stelles av kommunen, i tillegg til at de har ansvaret for krematoriet og for kistebegravelsene. Den andre halvdelen stelles av private entreprenører på oppdrag fra Stockholm kommune. Habib Jobe og Jana Kahanen er to av tre heltidsansatte kirkegårdsarbeidere. Jobe står bøyd over en grav og bytter ut visne blomster med nye. Kahanen er leder for de kirkegårdsansatte. Hun forteller om en stabil arbeidsstokk som er fornøyd med jobben og arbeidsstedet.  Mellom april og til sist i oktober, på det mest arbeidsintensive, er vi mellom 35 og 40 som jobber på kirkegården, sier hun. Alternativer Allerede i 1914 ble det utlyst en arkitektkonkurranse der et av kravene var at forslagene skulle ta hensyn til naturen. Arkitektene Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz fikk oppdraget og tegnet en kirkegård med vekt på tanken om at alle er like foran døden. Her er ingen store gravstøtter blant de 100.000 gravene og heller ingen kjendiser som får større eller bedre plass enn andre. Med et unntak  Greta Garbo. LIV-DØD-LIV: Korset av arkitekt Gunnar Asplund symboliserer ikke kristendommen, men skal være et kors for alle. Minnelunden i bakgrunnen. I tillegg til gravplassene, er asken til rundt 60.000 døde spredt på minnelunden.  Askespredningen skjer anonymt. De pårørende får beskjed i etterkant. Vi har rundt 700800 askespredninger i året og ingen på snø, sier Larsson. I tillegg velger flere og flere et kolumbarium en askegrav hvor urnene oppbevares. I hver nisje er det plass til minst to urner og over ligger det en plate med inskripsjon på. 30 > Fagbladet 12/2011 fbaargang2011 fbseksjonSAM