Portrettet Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: WERNER JUVIK Hun opptrer like naturlig blant Oslos uteliggere som i asyldebatt med politikerne. «Årets forbilde» har mange baller i lufta og mye tung bagasje i sekken. Forbilde og løvetann 20 > Fagbladet 1/2012 Cecilia Dinardi Alder: 35 år Familie: Skilt, to barn (10 og 18 år) Yrke: Jusstudent og frivillighetsarbeider Aktuell: Kåret til «Årets forbilde 2011» En mørk desemberdag står Cecilia Dinardi og venter på trikken i Oslo. Hun får øye på en ung mann som ser ensom og desorientert ut. «Trenger du hjelp?» spør hun, på norsk. Når mannen svarer på dårlig engelsk, spør hun om han snakker spansk. «Ja,» svarer han, nesten desperat. Han forteller at han har kommet til Oslo fra Sør-Amerika på turistvisum i håp om å finne seg en jobb. Han kjenner ingen, og vet ikke hva han skal gjøre. Cecilia Dinardi tar ham med på kontoret, forteller ham litt om hvordan ting fungerer her i Norge, og inviterer ham til den store julefesten for unge som hun selv har tatt initiativ til. Han takker ja med en kjempestor klem. Slik er Cecilia Dinardi. 35 år gammel jussstudent og tobarnsmor, leder for Aleneforeldreforeningen og styremedlem i Landsforeningen for Barnevernsbarn. Med bakgrunn som flyktning fra Chile, og som barnevernsbarn og ung alenemor i et fremmed land. Og mottaker av prisen Årets forbilde i 2011. Prisen deles ut av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og går til en voksen med innvandrerbakgrunn som har gjort en særlig innsats for barn og unge. – Det var selvfølgelig en stor ære å få prisen, men for meg er det litt vanskelig å se at jeg kan være et forbilde for noen. Jeg ser på et forbilde som en person som har gjort alt riktig her i livet, og som derfor lager et slags mønster andre kan leve etter. Selv har jeg prøvd og feilet og gjort mange ting som slett ikke er optimalt, sier Cecilia Dinardi. Kanskje ble hun sett på som et litt uregjerlig barn da hun sa til nonnene på kostskolen i hjemlandet Chile at de liknet to store pingviner. Eller da hun ble tatt på fersken i å bruke smokk som femåring. En liten håndfull smokker hadde hun klart å smugle med seg i sekken da hun ble sendt av gårde på kostskole av sin mor. I smug tok hun dem fram, en etter en, og stjal til seg noen øyeblikk med barnslig kos i en hverdag der hun måtte klare alt selv, nesten som en voksen, og der intimitet var totalt fraværende. Men nonnene tok fra henne smokkene etter hvert som de oppdaget dem. Da det bare var én igjen, gravde lille Cecilia den ned i hagen. Av og til gravde hun den opp, sugde litt på den, og gravde den ned igjen. Elleve år gammel flyktet Cecilia Dinardi fra Pinochets Chile sammen med moren, søsteren og broren. Moren, som var alene med barna, utdannet kjemiker og en aktiv samfunnsdebattant, søkte beskyttelse i Norge. Her ble familien boende halvannet år på asylmottak. – Det var en helt forferdelig tid for meg, sier 35-åringen. – Jeg vil ikke gå i detalj om hva som skjedde, men når du som barn er omgitt av mange voksne mennesker som er traumatiserte og aggressive, uten å bli be- fbaargang2012 fbseksjonHEL