Jeg ble ikke sint engang. Jeg ble bare oppgitt. Jeg ga opp meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok. skyttet eller ivaretatt på noen måte, kan situasjonen fort bli veldig tøff og vanskelig. Jeg husker jeg gikk til vaktene på mottaket og ba om hjelp, men de sa de ikke kunne gjøre noe. Forholdet til moren var også dårlig på denne tiden. Cecilia var en ungdom som ønsket å tilpasse seg livet i dette nye landet; moren ville holde fast ved den chilenske kulturen og oppdragelsen. – Da vi endelig kom oss ut av mottaket, var familierelasjonene så ødelagt og utslitt at det ikke var mulig å reparere dem, slår Cecilia fast. Barnevernet overtok omsorgen for søstrene Dinardi, mens broren ble hos moren. I løpet av tre år bodde Cecilia i to ulike fosterhjem. Ingen av dem fungerte. 16 år gammel ble hun overlatt til seg selv på en liten hybel. Noen måneder senere var hun gravid med sin fem år eldre kjæreste. Da hun akkurat hadde fylt sytten, ble hun mor. – Jeg følte at barnevernet ga meg opp. Da jeg var fjorten, ble jeg spurt av en saksbehandler hva jeg ønsket å bli når jeg ble voksen. Allerede da var jeg sikker på at det var advokat jeg skulle bli. Da jeg svarte det, klappet saksbehandleren meg på skulderen og sa: «Vi har jo en fin husmorskole i nærheten, Cecilia.» Jeg ble ikke sint engang. Jeg ble bare oppgitt. Jeg ga opp meg selv. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok. Cecilia var et asylbarn som ikke ble ivaretatt, hun var et barnevernsbarn som ikke ble fulgt opp og en ung alenemor som ikke fikk hjelp. Disse livserfaringene har blitt til hennes tre hjertesaker. Asylbarnas rettigheter kjemper hun for med kronikker, debattinnlegg og møter med myndighetspersoner. Allerede som 16-åring var hun med på å stifte forløperen til Landsforeningen for Barnevernsbarn, og hun var blant dem som kjempet gjennom lovfestet rett til ettervern. Aleneforeldreforeningen har hun blitt arbeidende styreleder i, og når hun blir ferdig jurist senere i år, planlegger hun å bruke yrket på å hjelpe barn som har det vanskelig. Savner hun ikke av og til å ha en vanlig jobb og konsentrere seg om seg selv og sine barn? – Jo, svarer hun med overbevisning. – Jeg skulle virkelig ønske det var mulig for meg å legge dette engasjementet helt bort, og leve et mer normalt liv. Ha en vanlig åtte til firejobb, og nyte fritiden sammen med barna mine. Men jeg får det ikke til. Jeg har forsøkt i perioder, men da mister livet totalt mål og mening. Jeg mister liksom hele gnisten, sier Dinardi. Tobarnsmoren innser at hun ville hatt mye mer tid til å være mor hvis hun hadde valgt annerledes. Datteren Katrine, som nå har blitt 18 år, bor hos henne. De spiser middag sammen hver dag og har det Cecilia kaller kvalitetstid. Katrine er også engasjert i en del av morens hjelpeprosjekter. Sønnen Marcel på ti bor fast hos faren. Når «Årets forbilde blir spurt om hvem som fungerte som forbilder for henne selv da hun var yngre, må hun tenke seg lenge om. – Jo, det var én. Da jeg begynte i Landsforeningen for barnevernsbarn som sekstenåring, ble jeg kjent med andre ungdommer som har vært gjennom mye av det samme som meg. Jeg husker jeg særlig beundret en som het Nils Arne. Han hadde en veldig vanskelig bakgrunn, men framsto som en trygg og god lederfigur, en virkelig ildsjel. For meg var han selve definisjonen av et løvetannbarn – en som hadde vokst seg sterk til tross for veldig dårlige vilkår. – Jeg husker jeg fortalte ham det, og da sa han: «Du er jo også en sånn en, Cecilia!» Han fikk meg til å forstå at jeg også var et løvetannbarn. En som hadde klart seg til tross for. Det hadde jeg aldri tenkt over før. 22 > Fagbladet 1/2012 fbaargang2012 fbseksjonKIR