De bygger den nye familien Barna i Fagforbundets barneby i Angola er som søsken flest. Når de store løper, stabber de minste etter. Og hvis en av småtassene faller, er det alltid en storebror eller -søster som trøster. Tekst og foto: KARIN E. SVENDSEN To smågutter springer i full fart mot den digre vanntanken midt i SOSbarnebyen. Lucas*, en kjapp liten plugg på fire, skrur opp krana. Han er tørst av lek og varme, og lepjer i seg de dyrebare dråpene. Men gleden snur til fortvilelse når han ikke klarer å stenge krana. Den to år eldre Marcello tar ham resolutt opp på ryggen og springer av gårde, og lille Lucas flykter ridende bort fra katastrofeområdet. De vet begge at vann er både livsviktig og kostbart, og at Lucas har gjort noe galt. Heldigvis for både Lucas og de andre barna i barnebyen, ordner storesøster Fernanda opp. Guttene slutter seg lettet til leken lenger nede i gata, og hun vender tilbake til klesvasken. Katastrofen er avverget. Nye søsken Lucas, Marcello og Fernanda er tre av 65 barn i Fagforbundets barneby i Huambo i Angola. Av og til slåss de, men oftere gir de hverandre omsorg. De er blitt søsken i et av familiehusene. – Her bygger vi opp den nye familien, sier Pinto Pedro Vunge, daglig leder i barnebyen. Med det mener han både at barna flytter inn i et familiehus og til nye søsken og en SOS-mor. Men i tillegg til at ungene får trygge materielle og sosiale rammer, skal de også få en ny type oppvekst for å lege sår og styrke selvfølelsen. – Jeg vet at min mor elsket meg, for hun ga meg mat. Her prøver vi å gi uttrykk for kjær- lighet på en mer direkte måte, sier Pinto. Han forteller at han er en av to menn som bor i barnebyen. Om han er sliten om ettermiddagen, kan han ikke hvile hvis guttene kommer og vil ha ham med på fotballbanen. – Jeg elsker fotball. Og jeg elsker ungene. Og det forteller jeg dem. Vanskelige valg Kanskje er Lucas, Marcello eller Fernanda blant de fem ungene som har helt ukjent opphav. Kanskje er de blant dem som bare har en bestemor igjen. Uansett bakgrunn har de kommet hit fordi de trengte en ny familie. De lokale myndighetene i Huambo har en LEKEN LEDER: – Jeg kan ikke ta fri om kvelden hvis guttene vil spille fotball. Jeg elsker jo fotball – og ungene, sier Pinto Pedro Vunge. gruppe med fagpersoner som tar imot meldinger om omsorgssvikt. I denne gruppa sitter også to fra barnebyen, en av dem er Pinto Pedro Vunge. De besøker familiene, gjerne flere ganger, før barnas skjebne blir avgjort. – Hit kommer de som trenger det aller mest. Men det er mange foreldreløse barn, og vanskelig å velge, sier Pinto Pedro Vunge. Så sant det fins en voksenperson i nær eller fjern familie som kan gi omsorg, blir barna boende hos dem. Ble frisk og glad Avogtilerdetikketvilomatetbarnmåfå en plass i barnebyen. Pinto Pedro Vunge forteller om en av guttene som ble funnet på 14 > Fagbladet 1/2012 fbaargang2012 fbseksjonKON