Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK «Spøkelsesårene» Det største skismaet i de organiserte hjelpepleiernes saga fant sted under Willoch-regjeringens regime. Men det var indre motsetninger mer enn ytre trykk som holdt på å sprenge forbundet. Fortsatt forsetter? Det var mange av oss da vi kom tilbake på jobben andre januar. I trappene til kantina i niende etasje gikk vi i en jevn strøm. Noen på vei opp, andre ned. Noen var tungpustet og pesende, andre bykset lettbent over to og to trinn om gangen. Ulikhetene til tross, det ble et fellesskap i de bratte trappene. For vi delte et nyttårsforsett – noen vil kalle det en drøm. Drømmen om å bevege oss mer enn i fjor. De fleste av oss drømte også om at dette skulle medføre at noen kilo alderstillegg skulle fordufte og bli til ingenting i trappene. Nyttårsforsettene er like forutsigbare som kalenderen selv. Ikke bare skal vi trene mer, vi skal spise sunnere, sløse mindre, studere hardere, kutte ut godterier, se mindre på tv, være gode mødre, døtre, svigerdøtre og bestemødre – og selvsagt slutte å røyke! Allerede i slutten av første arbeidsuke merket jeg meg at det ikke var fullt så mange i trappene rundt lunsjtider. Folk avspaserer vel, eller tar en tidlig lunsj, tenkte jeg, og peste meg videre mot niende. Påfølgende mandag var det enda færre i trappa, tirsdag vet jeg ikke, for da hadde jeg selv så innmari dårlig tid at jeg måtte ta heisen. Psykolog Richard Wiseman undersøkte nyttårsforsettene til 700 briter, og fant at bare én av ti klarte å gjennomføre forsettene sine. Skulle nesten tro han hadde vært i trappa vår og talt opp. Da jeg i går stakk hodet inn i trappeoppgangen, var det gått en uke siden jeg var der sist. Hvor mange som etter tre uker fortsatt holdt fast på drømmen om å realisere nyttårsforsettet, rakk jeg dessverre ikke å registrere, for akkurat da hørte jeg det plinget i heisen. Neste år skal jeg huske at nyttårsforsetter mest av alt er kjent for å ikke virke. SIDSEL HJELME Judith Selnes var den siste lederen av den gamle skolen, i hjelpepleierforbundets ungdoms- og oppvekstår. Hun kunne knapt kalles noen stridskvinne, men da hun ved 20-årsjubileet gikk fra borde etter åtte år som leder, rådighet for å fronte forbundet utad, sier han til Fagbladet i dag. Urettferdighet eller indre splid til tross, den tidligere Hjelpepleiernes Landsforening som nå hadde skiftet navn til Norsk var forbundet i sterk strid med seg selv. I 1977 ble Selnes valgt som formann – etter den legendariske Elsa Brattli – en tittel som på landsmøtet fire år seinere ble forandret til det kjønnsnøytrale «leder». Symbolsk eller ikke, selve lederrollens innhold var et kjernepunkt i den bitre maktkampen som pågikk utover 1980-årene. «Spøkelsesårene» ble de kalt, og denne tittelen er rammen om nær halvdelen av Fartein Horgars bok En midlertidig løsning, om hjelpepleiernes historie. For spørsmålet stadig flere av medlemmene stilte seg under Selnes’ siste lederår, var om det var hun som satt ved roret i forbundsskuta? Eller om det var generalsekretær Odd Tore Svensen som styrte det hele? Selv mener Svensen at det både er forkjært og urettferdig mot Selnes å påstå at hun var styrt av annet enn beslutninger i valgte organer. – Min rolle som generalsekretær varierte med den valgte formannens rolle. Det ville jo være absurd å hevde at noen kunne styre for eksempel den særdeles utadvendte og selvstendige Elsa Brattli. Judith Selnes var en langt mer beskjeden og tilbaketrukket ledertype, og da falt det mer på meg å stå til Hjelpepleierforbund, vokste kraftig også i Judith Selnes’ ledertid. Medlemsstokken var mer enn fordoblet da hun gikk av i 1985, mens organisasjonen mer og mer tok form av et vanlig fagforbund med egne fylkeskretser. Judith Selnes og hennes forgjengere var alle kvinner som hadde utdannet seg som hjelpepleier i voksen alder, og de brukte mye tid på å skape en ny yrkesidentitet og utbre kjennskapen til hvem hjelpepleierne var. De nye hjelpepleierne var unge og selvbevisste, og like opptatt av faglig interessekamp som det faglige ved selve sykepleien. Også under ledelsen til denne sykepleiersken fra Bodø, ble det oppnådd en rekke faglige rettigheter og forbedringer. I 1978 vedtok regjeringen forskrifter som ga hjelpepleiertittelen rettslig beskyttelse, og samme år fikk forbundet sin første tariffavtale i eget navn. I 1982 ble kampviljen demonstrert ved at hjelpepleierne i staten gikk til streik. Judith Selnes sto last og brast med sin generalsekretær, og da hun gikk av, var det også begynnelsen til Svensens fall. De hadde vært med på det meste, og nå opplevde de – ikke uten skuffelse og bitterhet – at forbundet hadde passert tenårene og vokst fra dem. DEN SISTE FORMANN: Judith Selnes fra Bodø var hjelpepleiernes siste forbundsleder av den gamle skolen. Fagbladet 1/2012 > 57 fbaargang2012 fbseksjonKON