kulminerte etter 11. september 2001. Et bredere trusselbilde som også fanger inn høyreekstreme og andre voldelige grupperinger med bakgrunn i vår egen kultur, må bli en selvfølge etter 22. juli 2011. Det gjenstår å se om effektene av 22. juli i Norge nå blir mer varige enn effektene av Benjamin-drapet for ti år siden ble. De langsiktige konsekvensene overvurderes ofte midt i en nasjonal sorg- og krisesituasjon. Alexander Kielland-ulykken 27. mars 1980, da en oljeplattform kantret i Nordsjøen, var en slik situasjon. Det omkom langt flere da enn på 22. juli 2011. Den våren kom det mange spådommer om at Norge aldri ville bli det samme, og at oljeeventyret nå var over. De slo slett ikke til. 22. juli var et terrorangrep med større sprengkraft enn noen ulykke. At de langsiktige konsekvensene likevel ikke bør overvurderes i denne omskiftelige tid, fikk vi en påminnelse om noen uker etter da valgdeltakelsen bare så vidt steg. Som ventet fikk Ap klar fremgang og Frp klar tilbakegang. Men meningsmålingene tyder alt på en viss normalisering. Det kan forstås som en illustrasjon av hvor rotfestet vårt demokrati er, at det ikke i større grad lar seg rokke selv av en så stor nasjonal tragedie. Men tankekorset blir hva som skal til for å øke befolkningens interesse for å delta i demokratiet, når selv ikke en så ekstrem hendelse virket mer mobiliserende. 22. juli har imidlertid hatt en mobiliseringseffekt i den forstand at mange flere av dem som fra før var politisk interesserte, nå har blitt politisk aktive. Det gjelder gledelig nok særlig for den nye ungdomsgenerasjonen. Det blir en viktig oppgave for oss som er aktive i et politisk parti og/eller innenfor fagbevegelsen å bidra til at veksten i dette politiske engasjementet fram mot 2013 og 2015 styrkes, og forplanter seg videre ned på grasrotnivå. Det vil styrke demokratiet og folkestyret i Norge, og samtidig sende en svært viktig melding til tilhengere av ulike ekstreme og voldelige ideologier: All bruk av terror her i vårt lille land bare vil virke mot sin hensikt. Økt satsing på eget ungdomsarbeid og økt støtte til de rødgrønne ungdomsorganisasjonenes arbeid, vil være det viktigste bidraget Fagforbundet og dets medlemmer nå kan gi for å fremme en slik utvikling i Norge. ENGASJEMENT: Valgdeltakelsen var bare litt høyere ved høstens kommunevalg. Men mange av dem som før var politisk interesserte, er blitt politisk aktive etter 22. juli. Fagbladet 1/2012 > 53 Illustrasjonsfoto: Scanpix fbaargang2012 fbseksjonSAM