Hva gjøres? Skjulte mishandlingen Midt i mishandlingshelvetet klarte Andrea å skaffe seg jobb som pleier på sykehjemmet. Ikke en av kollegene visste hva hun sto i på hjemmebane, men en av pasientene sa: Mannen din er ikke snill mot deg.ª Etter to år med gjentatt mishandling, tok politiet problemene hennes på alvor. Mens drapstruslene tikket inn på telefonen hennes, satt Andrea og sønnen i politibil på vei til krisesenteret. På det tidspunktet sa også kroppen stopp. Nakkesmertene kuliminerte med fullstendig stivhet, smertene i brystet ble så sterke at hun svimet av, og til slutt beordret avdelingslederen på jobben henne til å sykmelde seg. Drapstrusler Mens hun bodde på krisesenteret og etter hvert kom over i egen leilighet, fortsatte drapstruslene via oppringninger og tekstmeldinger. Det var god grunn til å tro at han mente alvor, så i september 2004 gikk Andrea til politiet og krevde besøksforbud. Igjen ble hun konfrontert med bevisets stilling: Ingen blåmerker  intet besøksforbud. " Kommunene har ansvar for at det er et krisesentertilbud for både kvinner og menn. " Regjeringen har varslet en stortingsmelding om vold i nære relasjoner i 2012. ringte etter ambulanse, og jeg ble akuttinnlagt på sykehus for andre gang. Mobiliserte alle krefter Andrea fremmet allerede i 2004 krav om voldsoffererstatning både for seg selv og sine tre barn. " Det ble ikke slutt på truslene, og jeg følte jeg ble sviktet av det offentlige. Lover og regler var ikke nok til å skjerme meg mot volden jeg ble utsatt for. Erstatningskravet ble avvist. En ny søknad i 2005 ble også avvist. Da sønnen flyttet ut for å studere, følte Andrea seg enda mer utrygg, og valgte selv å flytte til samme by som sønnen, og senere til Oslo. Eksmannen fortsatte med trusler og krenkelser på telefon, men etter noen turbulente år, ble tilværelsen likevel mer stabil. I 2010 mobiliserte Andrea kreftene nok en gang, gikk til Juridisk rådgivning for kvinner og fikk hjelp til å søke voldsoffererstatning for tredje gang. Denne gang ble hun rådet til å legge ved brev fra barna der de beskrev hva de hadde sett og opplevd. Resultatet var at Andrea fikk innvilget erstatningskrav, men barna fikk avslag. Samtidig fikk hun vite at hun også kunne være berettiget til erstatning for tapt arbeidsinntekt, og kunne få oppnevnt bistandsadvokat som ville dekkes av staten. Fikk bistandsadvokat Bistandsadvokat ble oppnevnt, og fikk fart på saken igjen. Etter at medisinsk sakkyndig hadde kommet med sin uttalelse, ble kravet fremmet 5. januar i år, og da tok det bare ei uke før vedtaket dumpet ned i Andreas postkasse. Kontoret for voldsoffererstatning har tilstått henne en erstatning tilsvarende øvre grense i slike saker, tilsvarende 20 ganger folketrygdens grunnbeløp på skadetidspunktet. I kroner altså tett på 1,2 millioner. Sju års kamp " Etter sju års kamp føler jeg endelig at jeg har blitt godtatt, at jeg har fått rettferdighet. Følelsesmessig er dette sterkt, sier Andrea. " Jeg skulle gjerne løpt ut på gaten og skreket det ut, delt dette med alle utsatte kvinner. Nå vil Andrea kjempe sine barns kamp. Ingen av dem fikk innvilget sine krav om erstatning. " De har alle vært utsatt for store belastninger i oppveksten. De har delt hver eneste dag med meg. Derfor skal jeg nå dele pengene jeg har fått med dem. Halvparten av pengene skal jeg gi til barna, den andre halvparten skal jeg bruke til å nedbetale lån. Og alle grusomme opplevelser til tross  troen på kjærligheten har Andrea ikke mistet: " Som bestemor til tre hjerteknusere leter jeg etter en bestefar, sier hun, og vi ser at glimtet er tilbake bak brilleglassene. " Der og da fikk jeg så sterke brystsmerter at politiet Fagbladet 2/2012 > 19 fbaargang2012 fbseksjonHEL