Fokus For en tid tilbake var det et oppslag om konfirmanter som hadde vært på besøk i et krematorium. Noen av dem hadde fått kikke inn i vinduet på kremasjonsovnen mens en kiste brant, og de hadde fått se beinrester og aske. Trangt om plassen på norske gravlunder: «Flere må bli til aske» Trygve Natvig Avdelingsleder Seksjon kirke, kultur og oppvekst i Fagforbundet. Foreldre reagerte, og prestene i menigheten beklaget sterkt at konfirmantene var til stede under kremasjonen. Dette fikk meg til å tenke på det som ofte skjer når jeg på jobben eller privat forteller fra samlinger med krematorieansatte eller fra besøk på krematorier. Hva er det som vekker så sterke reaksjoner? Hvorfor er kremasjon stadig et brennbart tema mer enn 100 år etter at den første kremasjonen ble gjennomført i Bergen i 1907? «Ligbrændingssagen» ble kjempet fram i Norge fra slutten av 1800-tallet, og var et oppgjør med det mange opplevde som et uhygienisk, gammeldags og uverdig gravferdsvesen. Ønsket om kremasjon gikk på tvers av tidligere tiders tradisjoner og forestillinger, men det var også et spørsmål om helse, og behov for å løse plassproblemer i storbyene. De første krematorieovnene ble utviklet i Europa på 1870-tallet. Det blir ofte framhevet at det var fritenkerbevegelsen som særlig ivret for kremasjon. Den katolske kirke forbød kremasjon helt fram til 1963, mens Den ortodokse kirke fortsatt har forbud på lik linje med det som er vanlig i en del andre religioner i verden. For en hindu er derimot kremasjon det riktige. Den norske kirke har i liten grad ivret for kremasjon, og det er nok stadig kristne miljøer som av ulike årsaker er motstandere. I forbindelse med en lovendring på 1990tallet ble det særlig fokusert på askespredning. Asken er jo et resultat av kremasjon, men hva er det lov til å gjøre med asken? En ny lov i 1997 ga mulighet for å søke Fylkesmannen om tillatelse til å spre asken for vinden, men ikke hvor som helst og uten at det kunne kreves kirkelig medvirkning ved slik gravferd. Dette ble begrunnet med kirkelig motstand mot å akseptere askespredning. kirkelige og religiøse grupperinger mener. At loven på andre områder legger stor vekt på religion og livssyn i forbindelse med gravferd, innebærer kanskje at død og gravferd ennå ikke er helt «fri», men omkranses av religion og livssyn i større grad enn noe annet område i vår kultur og vårt samfunn. En Oslo-avis skrev i 2010 at «Flere må bli til aske». Det ble vist til at antall dødsfall i Norge vil stige med 20–25 prosent hvert år når de store barnekullene i etterkrigsårene etter hvert dør. Det får store konsekvenser på norske gravlunder. Det «Hvorfor er kremasjon stadig et brennbart tema mer enn 100 år etter at den første kremasjonen ble gjennomført i Bergen i 1907?» Langt flere enn antatt har gjort bruk av denne muligheten, og det ventes å bli et økende antall i åra framover. I gravferdsloven er nå spørsmålet om kirkelig medvirkning tatt ut og overlatt til kirkelige organer. Gravferdsloven skal være allmenn og for alle. Jeg leser dette som et lite skritt på veien mot større frihet for alle, uavhengig av hva kan bli trangt om plassen mange steder, og det er ikke sikkert at du får den gravplassen du ønsker. Hvis flere velger kremasjon, vil plassen på gravlunden kunne utnyttes bedre. Det kan settes ned mange urner på samme område som en kistegrav. Arbeidet er enklere, og krever langt mindre ressurser. 36 > Fagbladet 2/2012 fbaargang2012 fbseksjonSAM