Portrettet Tekst: TITTTI BRUN Foto: WERNER JUVIK Ketil Bjørnstad Alder: Snart 60 år. Yrke: Musiker, forfatter, debattant. Aktuell: Skrev om sin fars død. Er det rart han fikk hjerteflimmer når han har to livsverk på cv-en. Og stadig pirker borti ting vi helst vil slippe å snakke om; nå sist var det farens lidelser på dødsleiet. Dødsens alvor 20 > Fagbladet 3/2012 – Her lever vi farlig, man venner seg til det. Det er verdt det, påstår Ketil Bjørnstad imøtekommende. Vi har nettopp hevet bilen i krappe 45 grader inn i en åpning i et plankegjerde fra den trafikkerte Mosseveien langs Oslofjorden. Med hjertet i halsen og sterk livsvilje har vi klatret ned en lang, bratt, vinterkledd trapp og blitt tatt imot med et forståelsesfullt smil av komponist, musiker og forfatter Ketil Bjørnstad. Og blitt geleidet inn i stua. Med ryggen til Mosseveien ser vi den gråblå fjorden som bølger seg foran stuevinduene. Rett nedenfor nesa ligger strandlinja. Utemøblene stikker opp av snøen som suvenirer fra fjorårets varme. Midt i storbyen slår naturen innover sansene. Her bor og arbeider Bjørnstad. – Jeg merker at jeg er blitt mer engstelig med årene, men underlig nok er jeg også mindre redd for å dø, legger jubilanten til. Han har levd i mange tiår siden han debutterte som konsertpianist allerede som 16-åring. Den fokuserte treningen og alle spilleoppdragene gjorde ham tidlig selvstendig. Generelt lite glad i autoriter; opprørsk trosset han dem som mente å vite hvordan han skulle leve. Et vidunderbarn som spilte hele tiden. Det ble lite skolegang. «Slipp ham løs,» var rådet læreren til slutt ga foreldrene. Sånn ble det. Det ble ingen artium. I stedet ble det katt og kaniner i et tilbake til naturen-liv på en øy utenfor Tvedestrand. 20 personer som søkte et enklere liv med bygg- suppe og utedo. Noter og bokstaver, samt turneer med Rikskonsertene. I mengder. – Jeg har vært overalt. Bortsett fra Trysil. Av en eller annen grunn har jeg ikke spilt der. Ute på øya begynte vekselbruket mellom ord og toner. Et voldsomt uttrykksbehov har resultert i sånn cirka 40 bøker og rundt regnet 50 plater. I tillegg til at han i perioder skaper stormbølger i samfunnsdebatten. I et avisintervju i 1989 uttalte han: «Vi er høyt utdannende og materielt trygge mennesker, men uten evne eller vilje til å være noe vesentlig for hverandre. Vi er i ferd med å gjøre livet uvesentlig.» Bjørnstad kjenner ikke igjen sitt eget sitat, men nikker ettertenksomt og bifallende til at det kanskje er et ledemotiv i hans produksjon. I arbeidshulen troner flygelet. Mellom malerier, cd-er, bøker og buddhastatuer har en 80 kilos forsterker i elegant design og ditto høyttalere ledet ham inn i en veldig lydteknisk samtale med fotografen. – Jeg lever av lyd, vet du, minner han om. Dette nyåret har det kommet litt i bakgrunnen for ett av Bjørnstads kontroversielle utspill. For et år siden lå faren for døden. Ketil Bjørnstad sa ja til forslaget om terminal pleie, eller såkalt konservativ pleie. Den gang visste han ikke at det innebærer at all næringstilførsel blir kuttet. Faren overlevde på null næring i døgn etter døgn. Var det en feilvurdering av farens livslyst? Bjørnstad ga den vonde opplevelsen ett sørgeår. Men det ble umulig å la være å tenke på at faren kunne ha fbaargang2012 fbseksjonKON