Fokus På 50- og 60-tallet spådde mange at kirkens og religionenes tid var forbi. De tok feil. Folkekirken etter 22. juli Tor B. Jørgensen Biskop i Sør-Hålogaland og medlem av Fagforbundet. Tekstforslaget til den nye kirkeparagrafen i Grunnloven (§ 16) viser det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Forslaget stammer fra kirkeforliket som ble inngått i 2008. Hvem hadde trodd dette på 1950-tallet? Og at Arbeiderpartiet skulle få en «aktiv støttende religionspolitikk»? Hva kan det skyldes? Faktorene er mange og kompliserte. På den ene siden er historien kommet til en slags vegs ende. Vi har ikke lenger noen klare visjoner og samlende fortellinger om framtida. Vi leter etter verdiforankring og retning. På den andre siden utfordres vi av nye religiøse og kulturelle strømninger. Norge er blitt en del av en europeisk arena for en spenningsfylt og uforutsigbar multikulturell smeltedigel. I denne prosessen blir vårt eget verdigrunnlag utfordret. Den «kristne kulturarv» blir viktig. «Folkekirken» blir et anvendelig begrep, og Den norske kirke en nyttig institusjon. Men hva betyr egentlig «folkekirke»? På ett nivå er det et politisk sekkebegrep som rommer alt som har med kirke og kristendom å gjøre – fortrinnsvis det som gir «folk flest» en opplevelse av at kirken er der for dem. Denne kirken må derfor i sitt vesen være åpen og inkluderende. Raus og folkekjær. En slik visjon er det lett å harselere over. Men for mange er kirken viktig når det røyner på. Det vet vi mye om, vi som representerer folkekirken på lokalplanet. Det var dette som slo ut 22. juli og i dagene som fulgte. Folkekirken bare var der. Ikke som strategi og som prosjekt. Men som et naturlig og etablert nærvær. Kirken som rom ble viktig til ettertanke og stillhet. Til gamle og nye ord som uttrykte deltakelse og medfølelse i det voldssjokket som har kirken dessverre vært preget av tanker om et a- og et b-lag. Noen er innenfor og andre utenfor. Slik språkbruk setter grenser. Vi trenger en folkekirketeologi med et annet fokus, begrunnet i kirkens egentlige mysterium: Guds nærvær i Jesus Kristus. Han sprengte sosiale og kulturelle barrierer. Han utfordret dem som hadde religiøs makt. Hans budskap åpnet og frigjorde. Han overskred hatets og ondskapens grenser med en kjærlighet som ikke skygget unna for døden. Ja, som beseiret også denne siste fienden. Slik sett er kirken der for alle. Den er en kirke for folk. «Etter mitt skjønn er kirken nettopp på sitt beste når den våger seg inn i vanskelige og kontroversielle verdispørsmål.» rammet oss alle. Prester og andre kirkefolk viste sin kompetanse og kapasitet ved et varsomt nærvær. Slik vi ofte gjør i ladede situasjoner. Folkekirkens oppgave som ressursleverandør av tradisjon og høytid, er en viktig rolle. Men langt fra den eneste. Folkekirken har for meg en dyp teologisk klangbunn som angår alt folket og hele livet. Ofte En folkekirke som henter inspirasjon fra Jesu liv, hans holdninger og handlinger, blir samtidig en utfordrende kirke. Derfor taler vi også mot nærsynt grådighet og selvopptatt overflodsfest, og engasjerer oss i klimaspørsmål. I 2009 gikk et samlet kirkelig lederskap inn for et oljeletingsmoratorium. Det ble stor ståhei og sterke reaksjoner, også fra deler av 36 > Fagbladet 4/2012 fbaargang2012 fbseksjonKIR