LO. Noen meldte seg ut av kirken i protest. Men jeg tror både fagbevegelse og politiske partier bør være varsomme med å be kirken tie. Etter mitt skjønn er kirken nettopp på sitt beste når den våger seg inn i vanskelige og kontroversielle verdispørsmål. Det er dessverre altfor mange historiske eksempler på at kirken har tiet når den burde tale. Å være folkekirke dreier seg om noe annet enn å tekkes alle. Det handler om å reise grunnleggende verdispørsmål. Og her har fagbevegelsen og kirken etter mitt skjønn felles interesser. For sosial bevissthet dreier seg om mer enn snevre organisasjonsinteresser. Det dreier seg om samfunnets verdigrunnlag. Hvis vi nå vender tilbake til 22. juli, møter vi tilsvarende utfordringer. Det var ikke bare en grusom serie av voldshandlinger. Handlingene hører hjemme i en større ideologisk kontekst. Anders Behring Breivik mente at han handlet som en trosforsvarer 22. juli. I hans hode har kirken og hele vår kulturkrets sviktet: Vi har forlatt våre kristne røtter, og stilt landet åpent for fremmed og farlig innflytelse. Arbeiderpartiet har ifølge ham vært den fremste aktør for dette sviket. Derfor ble regjeringen og ungdomsorganisasjonen AUF angrepet. Aksjonen var tenkt som et vekkerrop for å starte den kulturelle gjenreisningen og nedkjempe det multikulturelle prosjektet. På veg mot 2083 – 400 år etter den store seieren over tyrkerne utenfor Wien i 1683. Anders Behring Breivik er ikke alene om å ha slike ideer. Frykten for verdioppløsning og islamisering av samfunnet vårt er utbredt. Folkekirkens svar på disse utfordringene er å tale mot forenklede fiendebilder. Vi er opptatt av åpne og ærlige møter, preget av kunnskap og respekt, der vi søker våre felles, menneskelige verdier, enten vi er muslimer, kristne eller ikketroende. Visjonen om et slikt omfattende fellesskap er selve grunnpilaren i vårt velferdssamfunn. Det angår både fagbevegelse og kirke. Fagbladet 4/2012 > 37 Illustrasjonsfoto: Titti Brun fbaargang2012 fbseksjonKIR