¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇDebatt ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇFagbladet 6/7 2012 ¸ˇSYSTEMKRITIKK Kommuneøkonomien sakker akterut ¸ˇ¸ˇI en særdeles interessant fokusartikkel av professor Bjarne Jensen i forrige nummer av Fagbladet, vil jeg bemerke  og utdype  et par av hans poenger: Kommuneøkonomien følger ikke med samfunnets økonomiske utvikling for øvrig. De objektive kriterieneª i rammestyringssystemet er ikke objektive og gir (derfor) uheldige utslag. Til det første poenget: Ja, herr professor, men det er verre enn som så. Glem ikke disse snikende, nesten umerkelige tilstramningene av regelverk og definisjoner som utgjør ytterligere tilstramninger, men ikke omtales i de årlige statsbudsjetter. Jeg har ikke noe imot de tjenestene som dette gjelder  mine opphevelser gjelder glidningen i finansieringen: over fra staten og til kommunene. Sakte, men sikkert. Litt hver gang, men ikke så mye at det synes. Bare for å nevne tre blant en lang rekke: Reduksjonen av dagpenger for arbeidsløse fra tre til to år (20.12.2002). Nedgangsperioder har gjerne vart tre fem år, siste gang fra 2001 til tidlig i 2005. Det var spesielt det siste året  2004  som slo inn i kommuneøkonomien med økte sosialutgifter  utgifter som staten ville fått dersom staten ikke hadde endret reglene. Dette kostet altså kommunene ca. 1,5 milliarder kroner i 2004/2005  i tillegg til reduserte skatteinntekter. Antar man at dette kan inntreffe hvert 10. 15. år, snakker vi om ekstrautgifter for kommunene på 100 150 millioner kroner i året i gjennomsnitt. Den andre endringen er hjelpemiddelsentralene. En langsom forskyvning av ansvaret, dvs. kostnadene, fra staten til kommunene. Det har tatt flere år, men mitt anslag er at dette nå koster kommunene 100 millioner kroner mer per år enn i utgangspunktet. Den siste tilstramningen er den verste: nødnettet. En side av saken er enorme overskridelser i investeringene. Forutsetningen var  som daværende justisminister Knut Storberget opplyste i Stortinget  at besparelsene ved at det nye nettet var billigere å drive, skulle dekke merutgiftene. Det kunne riktignok være tale om overføringer mellom de offentlige aktørene. Men totalt sett ingen merutgifter. For noen år siden utlyste DSB (Direktoratet for samfunnsberedskap og sikkerhet  eller De Som Bestemmer) en undersøkelse som skulle dokumentere de økonomiske konsekvensene før og etter innføringen av det nye nødnettet. Da Sintef til slutt ble tildelt jobben, ble oppdraget endret til å finne ut driftskostnadene og kostnadsbærerne for det gamle nødnettet i 2004 og 2007. Grunnen til at Sintef ikke kunne undersøke hva det nye nødnettet ville koste, var at det ikke forelå noe beregningsgrunnlag. Man visste altså ikke hva det kostet, ikke hva driftskostnadene ville bli, og selvfølgelig heller ikke hvilke konsekvenser dette ville få for dem som skulle bære kostnadene. Ut fra egne beregninger basert på Sintefs rapport og Nedre Romerike Brann- og redningsvesens regnskaper, syntes kostnadene for kommunene på landsbasis å bli vel 200 millioner kroner per år. Så her fikk vi et nytt DSB: De Som Betaler. Men 200 millioner kroner var for tre år siden. Nå viser det seg at det nye nødnettet ikke virker som forutsatt. Det må investeres enda mer. Og investeringer i offentlig sammenheng er som regel utgift til utgifts ervervelse. Så vi kan vel plusse på 50 100 millioner kroner til på regningen til kommunene? Så siterer professor Jensen statens utsagn om at det satses ... på kommuneneª. Og de frie inntektene økerª. Men er de frie? Nei, de spises opp av hjelpemiddelsentraler, nødnett og en rekke andre større og mindre merkostnader. Og regelmessig sies det når statsbudsjettet legges fram, at siden kommunene nå har fått så stor økning i de frie inntektene, så kandetaoppgaveA,BogC også. Hvordan kan dette skje? Antakelig fordi vår noe mangelfullt koordinerte stat ikke er klar over disse forholdene. Et gratis forslag til staten, KS og andre som er berørt av dette: Sett i gang en kartlegging av disse problemene. Ta kontakt, og dere skal få en liste over enda flere forhold av denne art. Men man bør ta for seg hvert enkelt kommunaløkonomisk område, se på forutsetningene og analysere utviklingen på kostnadsområdet. Så noen ord om de objektive kriterieneª: Borge-utvalgets NOU om kommuneøkonomien fra 2005 drøftet kriteriene for rammestyringssystemet. Min forståelse av det de sa, var at når vi ikke kan måle det som er viktigst, så blir det viktigste det vi kan måle. Og så ser vi bort fra resten. Ser man så på inntektspotensial eller om utgiftene er for høye? Nei, det går inn under de ikke målbare begrepene. Det bør også nevnes at selve beregningssystemet er en merkverdighet i seg selv. Da statens bidrag til barnehagene skulle inn i rammetilskuddet, ble det laget tre nye kriterier som skulle indikere antatt etterspørsel etter barnehageplasser. På spørsmål hvorfor man da ikke simpelthen kunne telle antall barn, var svaret at det ikke passet inn i systemet(!). Så for å utfylle professor Jensens anfektelser: Kanskje det ikke bare er noe galt med kriteriene, men også med hele rammestyringssystemet? Bjørn Kittilsen, rådgiver og tidligere økonomisjef Fagbladet 8/2012 > 35 fbaargang2012 fbseksjonKON