¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇANSVARLIG REDAKTØR Kirsti Knudsen kirsti.knudsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 49 REDAKSJONSSJEF åslaug Rygg aaslaug.rygg@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 72 JOURNALISTER Titti Brun titti.brun@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 29 Per Flakstad per.flakstad@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 28 Sidsel Hjelme Permisjon Nina Berggren Monsen nina.monsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 48 Ingeborg Vigerust Rangul ingeborg.rangul@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 33 Monica Schanche monica.schanche@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 31 Karin E. Svendsen karin.svendsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 32 Ola Tømmerås ola.tommeras@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 6-70 Vegard Velle vegard.velle@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 6-73 TYPOGRAFER Vidar Eriksen vidar.eriksen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 69 Knut Erik Hermansen knut.hermansen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 70 ANNONSER Lillian Lindberg lillian.lindberg@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 46 Annonsemateriell sendes til annonser@fagforbundet.no Faks 23 06 44 07 Tilbakeblikk Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK Internasjonale til besvær Ingen parole har noen gang fått slik verdensomspennende betydning som Marx og Engels bud til all verdens arbeidere om å forene seg. I så mye splittelse i arbeiderbevegelsen. sjonen ble den 3. internasjonale innstiftet i Moskva, mens en babelsk forvirring av benevnelser på konkurrerende organisasjoner så dagens lys: Vi fikk den såkalte Wiener-internasjonalen, også kalt 2,5-internasjonalen, av venstresosialister som ikke ville følge Moskva. På den faglige fronten stiftet Komintern Den Røde Faglige Internasjonaleª som motvekt til Amsterdamª. Senere kom også den 4. internasjonale, stiftet av den utstøtte russiske revolusjonslederen Leo Trotskij, som var landsforvist av Stalin. Svarteper i alle disse forviklinger skulle av alle bli det nystartede Norsk Kommuneforbund (NKF), som ble skviset mellom Amsterdamª og Moskvaª. NKF ble som eneste forbund i årevis henvist til en ørkenvandring, utestengt fra alle Internasjonaler, også fra samarbeidet med de danske og svenske kommuneansatte. Historien om det internasjonale samarbeidet for de offentlig ansatte innenfor ISKA, EPSU, EPN osv. skal vi gå inn på i en senere artikkel. Den eneste av de gamle Internasjonaler med stor I som uplettet og ubestridt er blitt stående siden Marx ufullendteª, er den som er signert Eugene Pottier fra Pariserkommunens tid. Den synges ennå over hele verden! ¸ˇhistoriens lys er det derfor paradoksalt at et dusin Internasjonaler har ført til ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇOgså i Norge var det slik etter 1. verdenskrig, at nesten enhver fagorganisert måtte tone flagg om sitt standpunkt til Internasjonalen. Eller snarere hvilken Internasjonale han eller hun støttet, i den stadig sterkere ideologiske strid som raste i arbeiderbevegelsen. Under denne revolusjonære epoken sto striden spesielt mellom den faglige Amsterdam-internasjonalen og Moskva-internasjonalen, den såkalte Komintern. STRIDIGHETER: Den 3. internasjonale, Komintern, vakte voldsom strid både i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen. kom vedtaket om å danne faglige landsorganisasjoner i hvert av disse landene. LOs stiftelse et drøyt år etter er et ektefødt barn av denne grenseløse befruktningen. Den 2. internasjonale var ikke minst båret av visjonen blant sosialister i mange land om at krig mellom imperialistiske stormakter heretter skulle bli umulig. Den store krigen skulle stanses ved en generalstreik blant arbeiderne! Dessverre fikk nasjonalismens sjåvinisme solidariteten over grensene til å bryte sammen, og Internasjonalen gikk igjen i oppløsning. Etter den russiske revolu- ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇE K T R E M ¸ˇ¸ˇ¸ˇØ J ¸ˇ241 REPRO/TRYKK Aktietrykkeriet AS Allerede den 1. internasjonale, innstiftet av tyskeren Karl Marx selv, var sterkt hemmet av stridigheter mellom marxister og anarkister, som franske Proudhon og russeren Bakunin. I 1876 gikk den i oppløsning, og først tretten år senere ble den 2. internasjonale stiftet i Paris. Det var denne kongressen i 1889 som vedtok å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag, ikke minst for det historiske kravet om åtte timers arbeidsdag. At det senere ble et sammensurium av internasjonaler, rokker ikke ved at det ble oppnådd praktiske resultater trass i ideologiske stridigheter. På en skandinavisk arbeiderkongress under 2. internasjonale i 1897, 393 Trykksak L I M Fagbladet 11/2012 > 61 fbaargang2012 fbseksjonHEL