¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇANSVARLIG REDAKTØR
Kirsti Knudsen kirsti.knudsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 49
REDAKSJONSSJEF
åslaug Rygg aaslaug.rygg@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 72
JOURNALISTER
Titti Brun titti.brun@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 29
Per Flakstad
per.flakstad@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 28
Sidsel Hjelme
Permisjon
Nina Berggren Monsen
nina.monsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 48
Ingeborg Vigerust Rangul
ingeborg.rangul@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 33
Monica Schanche
monica.schanche@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 31
Karin E. Svendsen
karin.svendsen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 32
Ola Tømmerås
ola.tommeras@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 6-70
Vegard Velle
vegard.velle@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 6-73
TYPOGRAFER
Vidar Eriksen vidar.eriksen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 69
Knut Erik Hermansen
knut.hermansen@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 70
ANNONSER
Lillian Lindberg lillian.lindberg@fagforbundet.no Telefon 23 06 44 46
Annonsemateriell sendes til annonser@fagforbundet.no
Faks 23 06 44 07
Tilbakeblikk
Tekst: ARNSTEIN HØLMEBAKK
Internasjonale til besvær
Ingen parole har noen gang fått slik verdensomspennende betydning som Marx og Engels bud til all verdens arbeidere om å forene seg.
I
så mye splittelse i arbeiderbevegelsen.
sjonen ble den 3. internasjonale innstiftet i Moskva, mens en babelsk forvirring av benevnelser på konkurrerende organisasjoner så dagens lys: Vi fikk den såkalte Wiener-internasjonalen, også kalt 2,5-internasjonalen, av venstresosialister som ikke ville følge Moskva. På den faglige fronten stiftet Komintern Den Røde Faglige Internasjonaleª som motvekt til Amsterdamª. Senere kom også den 4. internasjonale, stiftet av den utstøtte russiske revolusjonslederen Leo Trotskij, som var landsforvist av Stalin.
Svarteper i alle disse forviklinger skulle av alle bli det nystartede Norsk Kommuneforbund (NKF), som ble skviset mellom Amsterdamª
og Moskvaª. NKF ble som eneste forbund i årevis henvist til en ørkenvandring, utestengt fra alle Internasjonaler, også fra samarbeidet med de danske
og svenske kommuneansatte. Historien om det internasjonale samarbeidet for de offentlig ansatte innenfor ISKA, EPSU, EPN osv. skal vi gå inn på i en senere artikkel.
Den eneste av de gamle Internasjonaler med stor I som uplettet og ubestridt er blitt stående siden Marx ufullendteª, er den som er signert Eugene Pottier fra Pariserkommunens tid. Den synges ennå over hele verden!
¸ˇhistoriens lys er det derfor paradoksalt at et dusin Internasjonaler har ført til
¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇOgså i Norge var det slik etter 1. verdenskrig, at nesten enhver fagorganisert måtte tone flagg om sitt standpunkt til Internasjonalen. Eller snarere hvilken Internasjonale han eller hun støttet, i den stadig sterkere ideologiske strid som raste i arbeiderbevegelsen. Under denne revolusjonære epoken sto striden spesielt mellom den faglige Amsterdam-internasjonalen og Moskva-internasjonalen, den såkalte Komintern.
STRIDIGHETER: Den 3. internasjonale, Komintern, vakte voldsom strid både i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.
kom vedtaket om å danne faglige landsorganisasjoner i hvert av disse landene. LOs stiftelse et drøyt år etter er et ektefødt barn av denne grenseløse befruktningen.
Den 2. internasjonale var ikke minst båret av visjonen blant sosialister i mange land om at krig mellom imperialistiske stormakter heretter skulle bli umulig. Den store krigen skulle stanses ved en generalstreik blant arbeiderne! Dessverre fikk nasjonalismens sjåvinisme solidariteten over grensene til å bryte sammen, og Internasjonalen gikk igjen i oppløsning.
Etter den russiske revolu-
¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇE
K
T
R
E
M
¸ˇ¸ˇ¸ˇØ
J
¸ˇ241
REPRO/TRYKK
Aktietrykkeriet AS
Allerede den 1. internasjonale, innstiftet av tyskeren Karl Marx selv, var sterkt hemmet av stridigheter mellom marxister og anarkister, som franske Proudhon og russeren Bakunin. I 1876 gikk den i oppløsning, og først tretten år senere ble den 2. internasjonale stiftet i Paris. Det var denne kongressen i 1889 som vedtok å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag, ikke minst for det historiske kravet om åtte timers arbeidsdag.
At det senere ble et sammensurium av internasjonaler, rokker ikke ved at det ble oppnådd praktiske resultater trass i ideologiske stridigheter. På en skandinavisk arbeiderkongress under 2. internasjonale i 1897,
393
Trykksak
L
I
M
Fagbladet 11/2012 > 57
fbaargang2012 fbseksjonKON