¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇBallongen Tekst: EIVIND LUND Illustrasjoner: HALLVARD SKAUGE Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn er jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke det, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter. Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som aldri går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for koloskopiª. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men nå vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het klyxª, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx  udramatiskegreier. Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre. Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antakelig tilbrakte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant ut av det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner  det må ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men 16 > Fagbladet 12/2012 Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland).ª det ikke var det hun hadde skjønt, det hun i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn ogbamegomåtaavalleklærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, rundt. Tok på igjen underbukse, hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden. Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler. Derfor brukes Klyx, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles  som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennes- ker man noensinne kan risikere å møte og så meg bukse og t-skjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre fire helsearbeidere og så forundret på meg. Du skulle jo skifte?ª sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. Ja da, jeg vet det. Men til hva?ª Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. Til den,ª sa hun, litt lattermildt. fbaargang2012 fbseksjonKON