¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇJeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en frakkª. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte. Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er. Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entre i det store undersøkelsesrommet. De tre fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klyster. Jammen,ª prøvde jeg. Jeg har jo...ª Mine desperate forsikringer om at det Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.ª var helt tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak fram. Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar. Dette,ª sa en av dem, dette er ordentlig klyster. Klyx er ingenting.ª Hun holdt fram en magnumflaske. Jeg besvimte nesten. Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. Du må holde deg så lenge du kan,ª sa sykepleieren. Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan,ª ropte > Fagbladet 12/2012 > 17 ¸ˇ fbaargang2012 fbseksjonKON