¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇPortrettet Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: WERNER JUVIK ¸ˇ20 > Fagbladet 1/2013 Da han kom til Norge som 20-åring, kunne han verken lese eller skrive. Nå vil han vise andre skoleelever at alle kan lære  uansett hvor de kommer fra. Mulighetenes prins Hashem Jafari Alder: 29 Sivilstatus: Kjæreste. Kommer fra Urozghan i Afghanistan, bor i Oslo. Yrke: Skoleelev. Jobber deltid for Sagene hjemmetjeneste. Aktuell: Mottok prisen årets læringshelt i Oslo. Som liten gutt hjemme i landsbyen i fjellene i Afghanistan, hørte han en historie om et land langt borte. Et land der det var mørkt det ene halve året og lyst det andre halve året. Fantes det i virkeligheten, og gikk det an å leve der? Mange år senere, da han satt på asylmottaket i Narvik midt på vinteren, tenkte han: Nå har jeg kommet dit. Nå har jeg kommet til landet der det er mørkt halve året. Historien om Hashem Jafari er historien om en lang reise og en kamp for retten til å velge sitt liv. Da 29-åringen fra Afghanistan mottok prisen årets læringshelt i Oslo i oktober, fikk han bekreftelsen på at han har klart det. Prisen deles ut av Voksenopplæringsforbundet i Oslo, og juryen mener årets vinner er et godt eksempel på at man gjennom læring, steg for steg, kan oppnå store positive endringer i sin livssituasjon, og at det gjelder å stå på og ikke gi oppª.  For meg er prisen et bevis på at alt er mulig, sier Hashem Jafari. Vi treffer ham på Sinsen voksenopplæringssenter der han går siste året på videregående skole. Han har gjennomført ungdomsskole og videregående på fire år. Han har slitt seg gjennom engelsk, matematikk og naturfag, fag han ikke hadde vært borti før han satte seg på skolebenken som voksen. I landsbyen mellom fjellene i Afghanistan gikk barna på skolen tre måneder i året. Alle barna ble samlet i moskeen der de lærte å ramse opp profetene og å lese fra Koranen. Resten av året hjalp Hashem til med å passe kyrne hjemme på gården, eller han og kameratene lekte med kuler og tomhylser de fant. Krigen var der hele tida, som en naturlig del av hverdagen. Konfliktene mellom de ulike mujahedin-stammene på landsbygda blusset opp med jevne mellomrom. Da kom hærførerne til landsbyen for å rekruttere nye soldater, og Hashem husker at det ble stadig færre menn igjen. Noen flyktet, noen dro i krigen. Mange ble drept. Da Taliban tok kontrollen midt på nittitallet, økte trusselen. Nå var hele folkegruppa landsbyen tilhørte, Hazara-folket, utsatt. Hashem, som var tretten år og dermed i stridsdyktig alder, bestemte seg for å flykte.  Jeg ville ikke bli en person som bare drev med krig. Mitt ønske var å flykte fra krigen mens den pågikk, og så komme tilbake og leve sammen med familien min når det var over, sier Hashem. På eselryggen, til fots eller av og til i en bil, gjennom ørken og over fjell, flyktet han sammen med onkelen. Da han kom fram til Teheran, var Hashim så utslitt at han måtte hvile i en måned før han kunne begynne å jobbe som bygningsarbeider. Han var fjorten år.  Jeg var ikke et barn. Jeg var voksen nok til å jobbe og til å ta vare på meg selv. 11. september 2001 så 18 år gamle Hashem Twin Towers rase sammen på iransk tv. Invasjonen av Afghanistan som fulgte tente et nytt håp i eksil-afghanerne. Kanskje var en bedre fbaargang2013 fbseksjonKIR