¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇklasseskiller blant brukerne, er ting Høyre ikke vil snakke om. Den gamle privatskoleloven som gir frislipp for etablering av privatskoler på fellesskapets regning, vil Høyre ha tilbake, men de unngår å snakke høyt om det. Enkelte skatteletter for å sikre arbeidsplasseneª er kodespråk for å fjerne formuesskatten som i dag sikrer at de aller rikeste blant oss bidrar til fellesskapet. Leser man Høyres utkast til program for kommende stortingsperiode, er eksemplene flere. Når Høyre vil sikre eiermangfoldª i vannkraftsektoren, betyr det å oppheve hjemfallsinstituttet og åpne for utsalg av de norske evigvarende vannkraftressursene som i dag hører fellesskapet til. Når partiet vil myke opp reglene for midlertidige ansettelser for å gi flere en sjanse i arbeidslivetª, betyr det svekket stillingsvern og mer bruk og kast av ansatte. å myke opp rammene for hvilken arbeidstid man kan avtale seg frem til individueltª og gjøre reglene for overtid mer fleksibleª, betyr lengre arbeidstid og mer ubetalt overtid. Forslaget deres om å fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriteriumª innebærer i klartekst å stramme inn abortloven slik at man ikke lenger kan få innvilget abort kun fordi fosteret man bærer på er alvorlig sykt. Erna Solberg har antagelig rett i at hun vil få folk mot seg dersom disse forslagene gjennomføres over natta. Det er vel derfor også strategene i de borgerlige tenketankene rykker ut og sier at en ny regjering ikke nødvendigvis betyr et stort retningsskille her i landet. Men dette er feil. Høyrepartiene vil styre landet i en annen retning og forandre Norge. Og politikken deres blir ikke mer spiselig av gradvis tilvenning. Regjeringspartiene bør kanskje ta det som en kompliment at opposisjonen er redde for å fremstå som et tydelig alternativ til sittende regjering. Vi foretrekker allikevel reell debatt om hvilken retning vi skal ta Norge i. Vi vil fortsette å løse de store oppgavene i fellesskap. Derfor vil vi alltid prioritere sterke velferdsordninger for de mange foran privatisering og skatteletter for de få. Marianne Marthinsen, Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne MIDTØSTEN Konfliktskapende uttalelser Jeg, som tidligere israelsk statsborger, jøde og forbundsmedlem siden 1987, ønsker ikke å fortsette debatteringen om ansvarlig redaktør Kirsti Knudsen i Fagbladet er jødehaterª eller ikke. Når man skal uttale seg om et så komplisert og sensitivt tema, bør man hente inn eksperter på området (politikk, Midtøsten, historie etc.). Denne debatten kan pågå i evigheter og skape konflikter mellom medlemmer. Både Israel og Palestina er representert blant medlemmer i Fagforbundet. Uttalelser som kommer fram i lederen i Fagbladet 12/2012 av ansvarlig redaktør Kirsti Knudsen under tittelen Jeg er ingen jødehaterª, kan skape konflikter i jobbsammenheng og ellers i dagliglivet. LO har som formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser. Det blir ikke tatt nok hensyn til disse faktorene når slike uttalelser kommer opp. Tekst: Reuben Moses ¸ˇ¸ˇHvem er chefen? Kjøkkenet var for kvinner da jeg vokste opp. Der lærte mor meg alt: Kunsten å bake luftige brød med knasende skorpe, å koke hvit saus uten å svi den, og å lage dynemyk og gullgul eggerøre. Da mor havnet på sykehus, kunne jeg som 11-åring med den største selvfølge tre inn i husmorrollen i hennes sted. Jeg kokte, braset og sjefet for en husholdning på sju. Da jeg selv ble mor, var det en like stor selvfølge at jobben ved kjøkkenbenken skulle deles på to. Jeg følte ingen stolthet over mine kokekunster, og lot gladelig barnets far, som var nybegynner på kjøkkenet, slippe til, som det het da. I likestillingens navn levde vi lenge og godt med både svidd saus, halvfabrikata og brød med rårand. Men livet har mange faser. Noen år senere skulle jeg skrive bok sammen med to bakere. Menn, selvsagt. Bakere er som regel det. Jeg tilbrakte mange sene nattetimer i bakeriet i forsøk på å fravriste proffene deres hemmelige triks, for bakermennene hadde andre metoder enn mor. Boka ble bra den, men da den gikk i trykken, hadde jeg for lengst sluttet å bake brød. At gutta tilbringer mer tid på kjøkkenet, og gjør det på sin måte, er utvilsomt et gode  og det merkes. Vi har fått større og skarpere kjøkkenkniver, høyere matbudsjetter og  noen ganger  også bedre mat. Men det hender jeg lurer på om det har gått for langt. Her om dagen hadde jeg allerede knekt fire egg i bollen da Mannen meldte seg og ville lage eggerøra. Siden jeg ikke umiddelbart vek til side, men tvert imot spurte hvorfor, fikk jeg et overraskende svar: Fordi jeg lager den bedre.ª I og for seg deilig å ta med seg avisen over i sofaen, men en indre stemme gjorde meg urolig: Hva har skjedd? Er jeg nå tilsidesatt for godt i mitt eget kjøkken? Neste gang kommer jeg til å insistere på å lage eggerøra selv. SIDSEL HJELME ¸ˇ¸ˇFagbladet 2/2013 > 51 fbaargang2013 fbseksjonSAM