¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇGjesteskribent ¸ˇ¸ˇ¸ˇIngeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, SV-politiker, kommentator og debattant. Hannah Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Utover kvelden ble det klart at ryktene stemte: Regjeringen ville innkalle til pressekonferanse neste dag der avgjørelsen om fremtiden for Lofoten, Vesterålen og Senja skulle legges frem. Jeg sendte melding til sjefen. Jeg må komme etter til Amsterdam. I morgen er en dag jeg ikke kan gå glipp av. Det var 10. mars 2011. Hurra, hurra, hurra, regjeringen er bra!ª ropte Natur og Ungdom dagen etter der de sto i bunader og med champagne(brus) i regjeringskvartalet. Det er et relativt lite brukt slagord der i gården, for å si det forsiktig. Jeg  og mange med meg  hadde jobbet for denne dagen siden 1. april 2006. Det var dagen etter at regjeringen hadde lagt frem forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet, og altså første gang de rødgrønne sa nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Andre gang var 10. mars 2011. Nå står kampen på nytt. En lørdag i februar brant det varder over hele landet. Over 80 steder varslet bålene om fare for våre verdifulle havområder og samtidig ei optimistisk fremtidstru. Slik har også varder brent for Lofoten, Vesterålen og Senja tidligere. De grønne seirene må forsvares igjen og igjen, de dumme sakene kommer stort sett av seg selv,ª har visstnok Odd Einar Dørum sagt en gang. Når har man virkelig vunnet et miljøslag? Når vil vi kunne vite at vi endelig kan ta en pust i bakken? Jeg har dessverre ikke svaret. Oljelobbyen ser ikke ut til å ta noen pause, verken store funn andre steder på norsk sokkel eller nye varsku fra verdens klimaforskere ser ut til å gjøre inntrykk. Fremdeles vil de ha kloa i torskens fødestue. Sjelden har vel uttrykket mye vil ha merª passet bedre. For oss som er opptatt av å ta vare på disse områdene for fremtiden, betyr det at vi må fortsette å stå på. Vi må være hakket mer utholdende enn oljelobbyen. Lite har endret seg siden sist regjeringen tok stilling til oljespørsmålet. Områdene er fremdeles like verdifulle, klimaendringene minst Lofoten, Vesterålen og Senja bør bli det første varig petroleumsfrie området i Norge.ª like alvorlige og klimagassutslippene fra Norges største forurenser, oljeindustrien, stadig like høye. Det politiske landskapet ser likevel ut til å være i endring, særlig etter at Arbeiderpartiets programkomite i sitt forslag til nytt partiprogram vil gå inn for ei konsekvensutredning for havområdet. Det høres så tilforlatelig ut  ei utredning av konsekvensene av eventuell oljevirksomhet, hvem kan vel være mot det? Problemet er at dette er ingen nøytral rapport, poenget med en konsekvensutredning er å lete etter olje, og uten ei slik utredning på plass, er det ikke lov å sette i gang oljevirksomhet i et havområde. Ikke rart oljelobbyen ivrer for å få den på plass. Det har aldri vært noen slik konsekvensutredning på norsk sokkel som ikke har resultert i mer oljeboring. Når Helga Pedersen og flertallet i programkomiteen velger å si de er for ei slik utredning i stedet for å kalle en spade for en spade og ganske enkelt fortelle velgerne at de vil slippe oljelobbyen til, er det kanskje fordi de ikke har folk med seg? Den siste tids spørreundersøkelser viser at flertallet i befolkningen  både i det aktuelle området og i landet for øvrig  er imot å åpne dette havområdet for oljeindustrien. Dette spørsmålet er et veivalg for oss. Her står fossile mot fornybare ressurser, og vi må velge hvem som skal få forrang. Hvem som skal få retten til havet. Sameksistensª synes å være oljelobbyens svar. Fisk og olje hand i hand. Ordet klinger ikke like godt blant fiskerne på kaia, som forteller hvordan det er nettopp områdene oljeindustrien vil bore i, de pleier sette brukene sine i. På spørsmål om ikke det er slik at olje- og gassvirksomheten har 56 > Fagbladet 4/2013 Jeg skulle egentlig reise med jobben til Berlin. Kofferten var pakket, og jeg var klar for tidlig avreise neste morgen. I stedet ble det champagnefeiring. Fra hurrarop til kamp fbaargang2013 fbseksjonHEL