¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇKvinnene i de borgerlige miljøene hadde menn som forsørget dem og tid til å bruke på kvinnekamp. Arbeiderkvinnene hadde ikke overskudd til slikt  de hadde nok med å skaffe mat på bordet.ª har vært basert på industrien, og de fleste industriarbeiderne var menn. Og lenge var drømmen for disse mennene å ha råd til å forsørge sine familier og gi konene mulighet til å være hjemme og passe barna i stedet for å slite. At fattigdom ikke gir gode vilkår for kvinnekamp, ser vi jo bare vi vender blikket utover til andre land. Heller ikke det private næringsliv har kommet langt når det gjelder likestilling, påpeker eks-statsministeren.  Det kommer til å ta minst tjue år til før det nærmer seg en balanse der. Jeg tror nok at den politiske kulturen er mer åpen for nye strømninger enn det private næringsliv  der er det mer inngrodd at menn er ledere. Selv om kvinnene var i mindretall i mange år etter at de første kom inn på Stortinget for hundre år siden, var de hele tida representert, og det var en bevissthet rundt kvinnekampen. Hvis jentene sa nei Denne bevisstheten ble også det avgjørende for den unge firebarnsmoren Gro Harlem Brundtland da hun ble bedt om å stille som nestleder i Arbeiderpartiet i Kvinneåret 1975. For selvfølgelig var hun bekymret for barna, som var 7, 9, 11 og 13 år gamle, og for at hun kom til å være mye borte og overlate for mye av ansvaret til ektemannen Arne Olav. Men jeg kunne ikke si nei,ª skriver Gro Harlem Brundtland i selvbiografien sin. Hvordan kunne vi få til likestilling hvis jentene sa nei?ª Da Gro skulle danne ny regjering i 1986, sørget hun for at kvinnene kom opp og fram. åtte av atten statsråder var kvinner, bildene av kvinneregjeringen gikk verden rundt, og Norge ble kåret til uoffisiell verdensmester i likestilling. Når vi ser på nyhetsklippene fra den gang, forstår vi at dette var en annen tid. Ute på Slottsplassen, med favnen full av røde roser, ble nyutnevnt landbruksminister Gunhild Øyangen spurt av NRKs (mannlige) reporter om hvordan dette skulle gå  hun som hadde tre barn hjemme i Trøndelag.  Det tror jeg ikke en journalist ville turt å spørre om i dag, ler Gro.  Det viser jo at vi har kommet videre. Fagbladet 4/2013 > 15 fbaargang2013 fbseksjonKIR