¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇmed meg selv. Så får det heller være at Ingeborg på 18 år ville himlet med øynene og spurt sarkastisk om jeg ikke snart skal surre et lilla tørkle til håret, klippe asymmetrisk sveis og kjøpe meg en kort og en lang øredobb. For to år siden hadde jeg ikke trodd dem om noen hadde fortalt meg at jeg skulle skrive et innlegg til Fagbladet om det å bli mamma  og om hvordan det endrer perspektivene også når det gjelder miljøengasjementet. Kleine greier, ass. Men sånn er det altså blitt. Det mest slitsomme ved å være mamma, er ikke å være våken halve natta med lille-E-aldri-mett, at det aldri er ryddig hjemme lenger, eller at Trondheims mange bratte bakker er dobbelt så tunge når du skal skyve ei barnevogn foran deg. Det mest slitsomme er bekymringene  for at han er for kald, for at norsk natur forsvinner, for at han skal falle ned fra stellebordet, for de skyhøye klimagassutslippene. Og i sene nattetimer slår tanken meg: Hva om han ikke blir miljøengasjert? Med foreldre som møttes i Natur og Ungdom og som fortsatt jobber i miljøbevegelsen, er naturligvis skrekken at en kvisete gutt på fjorten skal gjøre opprør. Hva gjør vi den dagen han vil ha arbeidsuke hos Statoil, ikke vil bli med i Natur og Ungdom eller at han  Gud forby  vifter et medlemskort fra FpU opp i trynet på oss? Jeg tør nesten ikke tenke tanken, og prøver meg heller på en mer konstruktiv variant: Hva gjør vi for at den dagen aldri skal komme? SMå VALG: Mammarollen har gjort at Ingeborg Gjærum er svært opptatt av økologisk mat. Tidligere var det bare storforurenserne som var viktige. Første tiltak var selvfølgelig å melde ungen inn i Miljøagentene. For selv om jeg er blitt overbevist om at hver og en av oss kan bidra med mye gjennom å ta grønne valg i hverdagen, trengs det fortsatt at noen tar et oppgjør med oljeindustrien, med dem som vil bygge ned naturen og som vil bruke pengene på mer asfalt og nye veier framfor miljøvennlig jernbane. Vi oppnår aller mest i kampen mot storforurenserne når vi står sammen. å være med i Naturvernforbundet føles enda mer meningsfylt enn før. Selv om det kanskje ikke er for å redde verden lenger, men for en liten tjukkas med fire små tenner, forbanner jeg meg på at det går kanskje til helvete, men de skal jammen ikke få det lett! Og de som skulle ha lyst til å plassere en oljeplattform midt i fødestua for lofottorsken, må bare komme. Mamma Gjærum er klar for kamp. Fagbladet 10/2013 > 59 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2013 fbseksjonHEL