¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇdet var forståelig siden hun ikke bare var i sorg, men også mistenkt. Legen som kom like etterpå, spurte hva hun trengte.  Prest og kriseteam, svarte hun. Legen betraktet henne og konstaterte at hun ikke trengte noe kriseteam.  Jeg skulle ønske noen tok seg tid til å fortelle meg hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle fortelle ungene om det som hadde skjedd, hva som ville skje framover.  Det kom en prest, men han bare skled ned på golvet og gråt. Det siste jeg trengte var flere å ta meg av. Barn trenger ærlige svar Det var først da tre venninner kom at Bianca fikk den hjelpen hun trengte. En venninne fra barnevernstudiet leste seg opp på barn i krise og laget et dokument med det viktigste av det viktige.  Jeg satte meg på do og leste det før jeg tok mot til meg for å fortelle ungene hva som hadde skjedd. Det er det viktigste dokumentet jeg noen gang har hatt. For hvis ikke slike hendelser blir håndtert riktig, setter det seg langt inni sjela på ungene. Da får vi kanskje aldri reparert skaden. En annen venninne tok seg av de to barna, mens en praktisk anlagt kusine blant annet sendte hjem presten. På barnevernstudiet hadde Bianca fått med seg at det var viktig å være ærlig overfor barn. Og det var hun. Da hun hadde lest seg opp på krisepsykologi og klart å roe seg, fortalte hun guttene hva som hadde skjedd. Hun tok dem også med seg slik at de kunne se pappaen sin og skadene. De kjente på hjertet som ikke lenger slo. Og hun svarte på alle spørsmålene deres. Fortsatt stiller de viktige spørsmål, og Bianca svarer når hun har svar. Hvis ikke, prøver hun å finne ut av det. Men noen spørsmål fins det ikke svar på. Den viktige stillheten Bianca trengte noen å lene seg på, noen å møte blikket til for å kunne finne støtte. Men hun trengte også noen som kunne forklare at hennes reaksjon var normal.  Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hvordan det var riktig å reagere, selv om det ikke fins noe enkelt svar. Men også at noen spurte om hvilke forventninger jeg hadde. Hun opplevde en ufattelig krise og trodde krisepersonell sto klar.  Sånn er det ikke. Men det hadde vært fint om noen hadde forklart meg hva jeg kunne vente meg. Og hvis jeg ikke oppfattet hva de sa, at de kunne fortelle det til mine nærmeste. Det aller viktigste hjelperne kan gi en person i krise, er ifølge Bianca, et lyttende øre og et modig blikk.  Et menneske som bare lytter, som tåler stillheten, som ikke kommer med optimistiske løfter for framtida. Det er kanskje det viktigste vi kan tilby i en sånn situasjon. Fagbladet 11/2013 > 31 Samspillkonferanse Fagforbundet inviterte til den første Samspillkonferansen for helsefagarbeidere og sykepleiere i 2007. Siden har Nettverket for helsefagarbeidere og Nettverk for sykepleiere i Fagforbundet arrangert konferansen hver høst. I år var for første gang Nettverk for ledere med på forberedelsene, og medlemmer med lederansvar i kommunal helsetjeneste deltok også på årets konferanse. Om lag 160 deltakere fra hele landet var med på Samspillkonferansen 2013 i Bergen i slutten av oktober. Foredraget til Bianca Tønnesen Vestvik var bare ett av mange innlegg. Du kan lese mer på fagforbundet.no/shs. GLAD DE TOK TUREN: åtte av de femten finnmarkingene som deltok på årets Samspillkonferanse. Foto: Jan Tore Skjelbæk fbaargang2013 fbseksjonHEL