¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇSamtalepartner om tro og livssyn Prosjekt ved Seksjon for likeverdige helsetjenester, Oslo universitetssykehus (OUS) med oppstart i 2012. Formålet er å bidra til likebehandling og likestilling for pasienter og pårørende uavhengig av tros- og livssyn. Samtalepartnerne har tatt kurset Tros- og livssynsbetjening på sykehus ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Kurset gir ti studiepoeng. Hvert semester har de fagdager med blant annet rollespill og felles refleksjon. I høst har de tatt etterutdanningskurs med flere samlinger med innenlandske og utenlandske forelesere. To ganger i semesteret møtes alle samtalepartnere til refleksjonskvelder. Her tar de med seg problemer de har støtt på i samtaler siden sist. Disse kveldene brukes også til rollespill og veiledning. Første året fikk ressursteamet om lag 40 henvendelser fra pasienter og pårørende. Hittil i år har de mottatt godt over 100 henvendelser. ¸ˇkontor på OUS og er engasjert i prosjektet på heltid. En god del av hennes arbeidsdag går med til å gjøre tilbudet kjent blant de ansatte på Ullevål, Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Lovisenberg, Diakonhjemmet, Aker og Sunnås.  De har mye annet å tenke på, og siden mange går i turnus, skal det mer enn ett besøk på avdelingen til for at tilbudet vårt blir brukt av alle som trenger det, sier Ambreen Pervez. Hun var inntil nylig prosjektkoordinator og en av flere muslimske samtalepartnere. Hun er overbevist om at behovet er langt større enn de 100 henvendelsene de har tatt imot til nå. Mer enn en diagnose For ofte er det store, viktige og vanskelige temaer den døende trenger å snakke om.  Vår tjeneste må være god. Vi må ha rom for sterke følelser, for de kan komme når vi har samtaler omkring sensitive temaer, sier Ambreen Pervez. Mens helsepersonell  og til og med familien  kanskje bare er opptatt av sykdom og diagnoser, åpner samtalepartneren for å snakke om gamle traumer, gamle sår, sorg og savn.  Når mennesker blir lagt inn på sykehus, blir de mer sårbare enn ellers. De mister kontrollen og gamle minner kommer tilbake. Når vi går inn i rommet og samtalen, vet vi aldri hva som kan komme, sier hun.  Ofte er det først i tredje samtale at de kommer med det de egentlig trenger å snakke om. Andre ganger bærer de på så mye at alt brister etter fem minutter, forteller Ambreen Pervez. Fagbladet 11/2013 > 33 fbaargang2013 fbseksjonKIR